Rivekikking er en undervurdert hobby

Det dukket opp noen sjeldne fugler i Smørhullet ved Skienselva, og plutselig dukket det opp en spesiell art til: Fuglekikkerne. De imponerte med iveren, tålmodigheten, og ikke minst med prisklassen på fotoutstyret. Dette var folk som mente alvor med hobbyen sin.

Folk har som hobby å kikke på fly, tog, båter og uvaer. Orienteringsløp, geocaching og jakt på Pokémon-figurer er anerkjent som sunne og gode hobbyer. Men hvorfor er det ikke noen som lager seg en organisert hobby av å se på spektakulaere rivearbeider?

For noen dager siden ble jeg revet ut av en ettermiddagstrøtt slumring foran peisen av en lav men infernalsk lyd. Er noen i ferd med å grave opp gata? Har jeg fått en grevling i taket, eller i kjelleren?

Forklaringen var av det spektakulaere slaget. På Klosterøya var er par av gravemaskinverdens svar på kongekrabber i ferd med å gå løs på Unions gamle cellulosefabrikk. Det gikk unna så murstein og vinduskarmer falt som snø.

Det er noe fascinerende og herlig destruktivt over det. Og har man først begynt å se på rivingen, er det veldig vanskelig å stoppe. Man blir stående med kikkerten til armer og skuldre er støle. Først hagler mursteinen. Så går de løs på betongen. Så en jafs av taket. Gøy!

Det er noen som står usjenert og ser på rivingen av cellulosefabrikken, har jeg notert. Men er det en litt tabubelagt fascinasjon, litt harry? Egentlig burde det vaere en like bra hobby og reise rundt med kikkert og kamera og se på spektakulaere ri- vearbeider, som å se på sjeldne fly eller fugler. Det finnes en gjeng som driver med sånt i England, fant jeg ut på nettet. Men når sant skal sies, ser de litt rare ut.