Fremdeles en sterk sak
Var det verdt det? Det er det store spørsmålet. Det er i hvert fall verdt å se teateroppsetningen «Juklerødsaken».
Nå var det ikke et spørsmål for Arnold Juklerød om det var verdt strabasene. Han kjempet til siste slutt. Men spørsmålet blir stilt i forestillingen og man reflekterer selvsagt over det.
Paranoia kverulant
Historien om skytebasen Arnold Juklerød blir fortalt kronologisk. Kort fortalt blir han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1971 etter en naermest manisk kamp mot nedleggelse av en grendeskole i Kragerø og et påfølgende samlivsbrudd. « Paranoia 297.0, religiøs kverulant type» lød diagnosen. Han ble utskrevet i 1985, men nektet å dra da han ikke fikk diagnosen kjent ugyldig. Arnold Juklerød bodde på utsiden av Gaustad til sin død i 1996.
Ola Otnes imponerer
Teater Ibsen har gjort et meget bra grep med å bruke et håndholdt kamera, med opptakene avspilt på en storskjerm. Det gir dynamikk og det fører oss tett på Juklerøds papirer og avisutklipp og ikke minst tett på Juklerød i Ola Otnes skikkelse.
Otnes imponerer stort i rollen. Juklerøds sorg, raserianfall og stahet kan leses i både kroppsspråk og ansiktsmimikk. Det siste saerlig når kamera er tett innpå ham, der han ligger med hodet hvilende på en miniatyrsykeseng.
Kasper Skovli Botnen og Julie Moe Sandø har flere roller, men mest som leger. Hun er den spørrende,
I SITT ESS:
han er den som stiller diagnosene, står på dem og forsøker å forklare dem. Humor er det også, da det en periode er legen som tilsynelatende er i ferd med å bli gal. Ikke så rart kanskje, Juklerød hadde noen gode argumenter om en psykiatri som kanskje ikke bare var god den gang.
Kona slipper til
Mange som ser oppsetningen vil antagelig huske saken om Juklerød. Den var mye omtalt. Etter å ha sett oppsetningen er man fremdeles litt i tvil om psykiaterne hadde rett. Men det faktum at han hele tiden vender tilbake til skoledebatten og det at han fikk besøksforbud til sin «augesten», datteren, tyder på at noe satt fast i ham. Dessuten kan jeg ikke huske at hans kone noen gang uttalte seg. Det gjør hun i et kort, men sterkt øyeblikk, i denne forestillingen. En forestilling som ikke kan få annet en betegnelsen fascinerende. Døm selv.