Fengselet som skiftet
Christine Hansen (29) ble først kalt inn til åpen soning i Sandefjord. Så fikk skienskvinnen tilbud om å sitte i høysikkerhetsfengsel i Kragerø i stedet. Hun takket ja.
Ensidig arbeid. En av landets trangeste luftegårder. Innsatte plassert på høyere sikkerhetsnivå enn deres sak tilsa. Sivilombudsmannens rapport var ikke nådig, etter et uanmeldt besøk til det vesle fengselet i begynnelsen av november i fjor.
Verken innsatte eller ansatte Varden møtte bak lås og slå kjente seg imidlertid igjen i beskrivelsen, da vi kom på avtalt besøk til institusjonen som ble omgjort til kvinnefengsel for et drøyt år siden.
Starter på nytt
Åpen soning var ikke noen god løsning for Christine Hansens del. Skienskvinnen vil føle at hun virkelig gjør opp for seg, før det nye livet kan starte for alvor utenfor murene om noen uker. Rusbehandling og det som forhåpentligvis kan bli en langt mer normalisert hverdag er en viktig motivasjonsfaktor når dagene avsluttes med at soveromsdøren din blir låst utenfra klokken 21 om kvelden.
Da tilbudet om å sone i Kragerø dukket opp, takket hun derfor ja, selv om det er et såkalt høysikkerhetsfengsel. To dager før nyttårsaften flyttet hun inn på celle nummer fem i det godt over hundre år gamle fengselet.
– Første gang jeg skulle inn til soning var jeg bokstavelig talt helt nedsnødd, og følte at jeg ble urettferdig behandlet av samfunnet. Da sonet jeg en dom på seks måneder. Denne gangen har jeg forstått at dette er noe som rammer meg fordi jeg ikke har fulgt lovene som står i den tykke, røde boka. Det har jeg tenkt å gjøre heretter. Livet må vaere noe mer enn dette. Det er på tide å bli voksen, det skjønner jo jeg også, smiler 29-åringen litt matt, og inviterer oss inn på det lille rommet sitt.
Det er forholdsvis trangt. Når hun kikker ut gjennom vinduet på cella, ser hun rett i en fjellvegg. Det lever hun fint med. Strikketøyet ligger på senga. I vinduskarmen står det flere bilder av hennes naermeste og noen små nisser av tre til pynt. En flatskjerm tar opp deler av skrivebordet, som ellers er fylt med private eiendeler. De røde gardinene med striper i ulike farger kan trekkes for om utsikten blir for grå. Det hender det at den gjør.
– Det blir jo fort litt sånn innestengt da, spøker Hansen, og setter seg ned på senga som også fungerer som sofa på dagtid.
Hun soner en kortere dom denne gan- gen. Mye «smågreier», som hun selv kaller det. Blant annet for vinning og besittelse av ulovlige rusmidler. Nark, som det heter på godt norsk.
– Faste rammer. Det er det jeg trenger nå. Det høres kanskje rart ut, men det er faktisk greit å bli låst inne i denne perioden. Jeg må laere å kjede meg uten å savne rusen, og da er dette en perfekt plass, for å si det mildt.
Når Varden kommer på besøk er det matlaging som står på programmet for Hansen og noen av medfangene. Det skal bakes rundstykker og kake. Stemninga er god på det romslige kjøkkenet. Det lukter en blanding av fersk bakst, rullings og sitron ute i den hvitmalte korridoren med de mange grønne dørene.
– De fleste skjønner fort at det har liten hensikt å lage trøbbel her inne. Det går bare utover deg selv, og alle har vaert ute en vinternatt før, sier Hansen.
Du er som regel ikke alene om å ha med deg litt ekstra i bagasjen når du soner en fengselsdom.
– Hva du soner for kan du selv velge å fortelle, men mitt inntrykk er at de fleste har godt av å dele historien sin. Dessuten er det mye galgenhumor her. Det kommer vi ganske langt med om stemninga er litt grå en dag altså. Det er jo tidvis en hønsegård dette her, og kjerringer vil som kjent alltid vaere kjerringer. Vi syter og klager. Da er det fint at vi tåler å kødde litt med hverandre også. Det er en skikkelig fin gjeng når alt kommer til alt, forteller Hansen.
Gjenspeiler ikke virkeligheten
– Det framstår som litt urettferdig, synes fengselsleder Runar Jacobsen når vi nevner rapporten.
Det har gått noen uker siden sivilombudsmannens siste besøk.
I 30 år har han jobbet ved institusjonen, som ble omgjort til kvinnefengsel for et år siden. Da hadde fengselet huset mannfolk siden opprettelsen på slutten av 1800-tallet, og skulle på kort tid bygges om, samtidig som de innsatte skulle byttes ut.
Avdelingen ble malt, og delvis oppgradert. Dette var første gang en skikkelig oppgradering hadde blitt gjennomført, siden fengselet som ligger inneklemt bak politistasjonen i den idylliske byen gjennomgikk en ombygging i 1985.
SISTE GANG: