Billedknuserne i kirken
Bildet er knust. Og det er ikke et hvilket som helst bilde. Det er selve brudebildet. Revet ned fra veggen, knust, og tråkket på! Hvem har gjort dette? Brutt seg inn i vårt hus? Hvilket hat! Hvilken udåd!
Veslejenta ligger i sengen og gråter. Hun har selv alltid drømt om å få stå hvit brud. Barbie-dukkene ligger klare. Det samme hadde storesøster, bare drømmeprinsen en gang ville komme...
Nå er bildet
knust. Foreldrenes vakreste minne. Det mentale bildet av begrepet «ekteskap» er smadret. Selve Guds-bildet er skjendet. For i sitt bilde skapte Han mennesket. Til mann og kvinne skapte Han dem.
Og nå spør
jeg som far: Dette, vår største kulturskatt, vårt livs sentrum og omdreiningspunkt, slektenes referansepunkt og utgangspunkt, kjaerlighetens høydepunkt og følelsenes bristepunkt; vår tros store lengsel, himmelbryllupet, – så og på jorden, - hvem har knust dette? En sjalu og sveket elsker? En som ikke maktet å glede seg over andres glede, men heller opplevde den som en trussel? En som følte seg dømt og unormal fordi hun selv ikke kunne stå brud?
Var det likevel
nødvendig å røve vår kulturs krone, å ta på seg brudekronen bare for å gjøre den til latter i et absurditetens teater? Ikke alle kan bli kongelige heller, selv om dette faktum er diskriminerende. På karneval kan alle vaere konger. Men ikke i virkeligheten. Skjer det, blir også virkeligheten eliminert.
Manharda
et militaert forsvar her i dette landet, tenker de to søstrene, - et som skal kjempe for alt vi har kjaert da, som skal forsvare oss mot fremmede makter - har vi laert på skolen. Dersom noen vil ta vår konge, vil endre våre forfedres skikker, norske verdier, true mor og far og barn, 17. mai, vår tro, ta våre – oljeressurser. Ja, kanskje saerlig dette siste da. For ellers hadde vel det norske forsvaret stoppet det som nå har skjedd. Men, har man ikke til og med prester i forsvaret?
Kirken synes nok
det er greit å drepe dersom våre virkelige verdier er truet. Den har til og med en krigerøks i våpenskjoldet sitt.
Drepe,et er sterke
ting det. Å stemme imot noe, det krever jo ikke mye i forhold. Biskopene våre hadde nok stoppet dem som har knust bildet, om de bare visste hvem de var. Eller kanskje ikke, - tenker de to barna i det de tørker sine tårer, - for disse biskopene, de likner jo egentlig mest på julenissen. Og julenissen kan vel ikke gjøre noe annet enn å vaere snill? Nei, nå må de jammen le. Jeg hører dem le her jeg sitter og skriver, en høy, desperat, skingrende latter.