Globalisering
Det store bildet som kan tegnes i 2017 er kapitalismens seier over sinnene, eller kanskje heller kapitalismens nederlag, forstått som Donald Trump som president i USA.
Kapitalismen seiret over kommunismen i 1989 med Berlinmurens fall. Siden den gang har den liberalistiske frihetsforståelsen med fri flyt av kapital vaert gjeldende.
Den seirende kapitalisten
i denne konkurransen har vaert Kina. Det er ingen land som har hatt en vekst som Kina de siste 20 år.
Da jeg besøkte
Kina for første gang i 1991 var det kjøkkenet som imponerte meg mest. Etter fem døgn på den Transsibirske jernbanen med svin, ku og kylling, alle servert med poteter og kokt kål, og helt uten alkohol, annet enn den kassa med russisk champagne vi kjøpte i Moskva, siden Michael Gorbatsjov forbød salg av alkohol på jernbanen i et forsøk på å stanse den russiske fylla, var det kinesiske kjøkkenet et varsel om himmelen.
Aldri før hadde
et måltid smakt bedre enn det vi fikk om bord i den kinesiske spisevogna vår første dag i Kina. Derfra imponerte et praktfullt hotell med dype tepper i foajeen i gangavstand til Den Himmelske Freds plass hvor vi kunne beundre Mao Tse Tungs balsamerte legeme.
Og syklistene som
stilte seg side om side i fem kjørebaner i Beijing der bilen kun krevde en.
15 år seinere
var det omvendt. Syklistene tok en kjørebane og bilene fem. Kineserne hadde fulgt Deng Xiao Pings doktrine om kattens farger, det handlet kun om å fange mus. På disse 15 årene var Kina blitt verdens ledende kapitalist og viste på den måten at kapitalisme ikke er demokrati.
Nå diskuteres globalisering
som et onde, forstått som den fri flyten av kapital helt uten forpliktelser og dermed helt uten moral. Svaret på denne globaliseringen er en mørk nasjonalisme hvor elendigheta begrunnes i de fremmede (kulturelt eller religiøst).
Analysen av kapitalismen
og den frie flyten av kapital synes svaert mangelfull. Det er bare å vise til Arbeiderpartiet og LO som advarer folk og medlemmer mot å stille spørsmål til EØS. EØS har påført Norge stor skade på det demokratiske feltet i det kapitalen dikterer lovene. EU, og dermed EØS, holder seg med fire friheter hvorav kun den ene, fri flyt av kapital, besitter makt, mens de andre underordnes fordi de ingen makt har.
I dag er
det kun Senterpartiet som går imot EØS og som har makt til å gjøre noe med det. Frp er i bevegelse og vil, den dagen lyset går opp også for dem, forstå at folk flest er imot EØS og dermed rekruttere de mange som Arbeiderpartiet og LO sier de kjemper for, men som de ennå ikke forstår at de svikter.
Hvis ikke Ap
og LO våkner og tar grep for å få oss ut av EØS slik avtalen i dag fungerer, vil også vi få en Donald Trump-liknende statsminister. Hvis ikke Ap og LO forstår at folk flest ønsker en annen Europa-politikk, vil de komme til å ende opp som Demokratene i USA, raevkjørt av en uaerlig demagogi hvor «de andre» får skylda for den elendigheta mange av oss opplever, men som er selvforskyldt.
Globaliseringen er kommet
for å bli, mens den globale kapitalismen uten forpliktelser og uten moral, må temmes for at verden som sådan skal gå framover. Samkvem mellom folkene er kun et gode.
Fri flyt av
kapital er kun et onde. Regulert kapital er et gode, vist ved Roosevelts New Deal på 1930-tallet og vår egen Hovedavtale fra 1935. Roosevelts reguleringer tok slutt med Bill Clinten. Vår egen Hovedavtale demonteres i små steg av de BlåBlå.
Frihet må forstås
som frihet fra vilkårlig makt. Er det noe folk flest frykter, er det tilfeldig og uventet flytting av bedrifter, endring av avtaler, konkurranseutsetting m.m. som alltid går utover folk på gølvet, om ikke lederne. Kapitalen i den uregulerte globale finansverdenen vi i dag kjenner utøver vilkårlig makt. Folket lever i et tvangsregime og reagerer. Det må sosialdemokratiet forstå, og ikke bare Senterpartiet.