Et dyreliv

Dyr i fangenskap er alltid «underholdning» med en viss bismak. Vi fikk hilse på en fugl med hodeskade og et dovendyr med endetarmsprolaps.

På familieferie til varmere strøk er det en del ting som er obligatoriske: Is hver dag. Sand i alle kroppsåpninger. Besøk i den lokale dyrehagen. Vi fikk kvoten vår av både is, sand og dyrehager etter å ha åpnet 2017 med fire uker i Costa Rica. Men der is og sand var en udelt positiv opplevelse – i alle fall i de tilfellene vi klarte å unngå en klissete kombo – kan jeg ikke si det samme om de ulike dyrehagene vi besøkte på vår vei. Dyr i fangenskap er alltid «underholdning» med en viss bismak. Noen av parkene vi så var flotte. Andre ikke fullt så imponerende. Og så var det den som bare var helt absurd. Et privat dyrereservat i en liten by på stillehavskysten lot oss beundre både dovendyr og tukaner, kunne Google informere om. Perfekt, tenkte vi. Sauset oss inn i betydelige mengder myggspray & solkrem, kjørte langt inn i jungelen og ble tildelt en guide. En ung, tysk dame med alvorlige øyne geleidet oss inn i en liten dyrepark. Vår første møte var med Jaktfalken Esperanzo. Det betyr «håp» på spansk, sa guiden med hviskestemme og nikket høytidelig. Den grå fuglen stirret på oss med svarte, tomme øyne fra pinnen sin. Det skulle snart vise seg at stirring var det ene trikset fuglen hadde på lager. Han kunne verken stå oppreist på stødig vis eller fly, for han manglet en vinge. Ikke hadde han noe saerlig med balanse heller, så han var ganske god på å falle. Det hadde ført til hodeskader. Den tyske guiden vår forklarte med innlevelse om hvordan dyrepasserne hver dag måtte håndmate Esperanzo, en foreteelse som kunne ta opp mot halvannen time. En fugl med hodeskade som ikke kan fly. Eller spise selv. Man behøver ikke vaere Darwin for å se for seg hvor mange netter han hadde taklet på egen hånd i regnskogen. Ellers kunne reservatet by på en vaskebjørn (de er ca. like sjeldne i Costa Rica som kjøttmeis er i Norge) med knekte bakbein. Han slepte seg rundt i en betonginnhegning på jakt etter skygge. Der hadde han selskap av en maursluker som ikke likte maur. Og en ringhalet nesebjørn – som hadde bodd så lenge på sementhotellet i selskap med den kresne maurslukeren og den påkjørte vaskebjørnen at hun ikke visste hva slags dyr hun var. En psykologisk forstyrrelse, forklarte guiden, og smilte omsorgsfullt. I atter andre bur var det aggressive aper av ulike slag. De kastet stein både på oss og hverandre, og hadde en eller annen skrikekonkurranse gående med de blinde, fjaerløse papegøyene. (lang historie.) Foruten skrikingen hadde både de med lang hale og de med nebb det til felles at de hadde bodd altfor lenge sammen med altfor slemme mennesker til å kunne slippes ut i naturen igjen på en stund. Det naermeste de kom var bur med utsikt. Turen var over. Amerikanerne hadde ‘åååååh’-et seg ferdig. Guiden avsluttet med å introdusere oss for en kråke som noen fiskere hadde reddet fra å bli krokodillemat. Etter flere operasjoner og utstrakt fysioterapi – kunne kråka nesten hoppe rundt på det beinet krokodilla ikke hadde smakt på. På vei tilbake til bilen tenkte jeg på hvor mørkt jeg synes det var å kalle en vingeløs og hjerneskadet jaktfalk for «Håp». På at jeg var glad for at jeg hadde klart å la vaere og le da vi fikk servert historien til dovendyret med endetarmsprolaps. Og så lurte jeg på hvordan en maursluker som levde utelukkende av fruktsmoothies skulle laere seg å elske termitter. Men aller mest tenkte jeg på min fine, gamle bestefar. En omsorgsfull og varm dyreeier. Som matet småfuglene om vinteren og lånte ut beite til hestejentene i nabolaget om sommeren. Han hadde stor respekt for naturen og tok godt vare på den. Hadde han vaert i live hadde jeg hatt stor glede av å fortelle ham om opplevelsene våre i Costa Rica. Men dyrereservatet med den halvt ihjelkjørte vaskebjørnen og de blinde papegøyene tror jeg nok ikke hadde imponert ham. For, som han kanskje ville sagt: Det e jau heilt borti nåtta.