Hund begravet på side 72
Bak en kronglete setning på side 72 i regjeringas landbruksmelding, ligger hunden begravet: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke vaere et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».
Forsøket på å begrave det importerte kraftfôret i definisjonen av sjølforsyning, er en tilsløring av en lang historisk konflikt i norsk jordbruk. Dette er politisk sprengstoff.
I 1935 dominerte troen på billigmat, volum og frihandel. Som dagens Frp-landbruksminister, påsto den gang Venstres landbruksminister Håkon Five, at norsk jordbruk var en suksess. Produksjonen økte og landbruksdepartementet proklamerte at bondeinntektene vokste.
Den gang som nå, speilet ikke myndighetenes tallbruk og virkelighetsbeskrivelser realitetene i sektoren. Bøndene produserte mer, men tjente mindre. Volumøkningen var basert på stadig større mengder importert kraftfôr. Sjølforsyninga stupte. Gjelda vokste. Myndighetene tilslørte realitetene.
Avstanden i virkelighetsforståelse ble etter hvert for stor. Den økonomiske krisa i jordbruket gikk over til en tillitskrise. Landbruksminister Five sin liberalistiske produksjonsaktivisme, med fokus på billig kraftfôr og økt volum, skapte overproduksjon, ustabilitet og et høyt konfliktnivå.
Store endringer tvang seg fram. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet på vårparten i 1935 bygget på en annen forståelse av hva som var jordbrukets samfunnsrolle og hvordan den kulle løses. Matproduksjonen hadde mål og oppgaver som inngikk i en helhetlig samfunnsbygging. Beredskapshensyn, befolkningas trygghet og sjølforsyning var sentralt. Tilsløringene måtte avsløres, og realitetene erkjennes: «Vi importerer fôrstoffer som i mengde tilsvarer hele vår produksjon av korn og erter pluss vår produksjon av sildemel», uttalte den nyslåtte landbruksministeren Hans Ystgaard (Ap). Importen av kraftfôrråvarer utgjorde den gang, som nå, et like stort åkerareal i utlandet som det vi brukte her hjemme (Bonde og statsråd i krisetid. Ystgaard 2016).
For å redusere importavhengigheten og øke sjølforsyningen, måtte produksjonen av mat og fôr på det norske arealet prioriteres. To tiltak var nødvendige: Økte produsentpriser og økt kraftfôrpris i Norge. Det måtte bli mer lønnsomt for bøndene å dyrke eget fôr til husdyrene, og mindre lønnsomt å fôre med importert kraftfôr. Prisforholdet mellom kraftfôr og gras avgjorde verdien av fôrproduksjonen på eget areal. Og dermed også sjølforsyningen. Graset måtte bli mer verdt, og kraftfôret mindre lønnsomt å bruke. Ystgaard innførte en kraftfôravgift.
Motstanden mot økte kraftfôrpriser var stor. Liberalistene i Høyre og Venstre ville ha billig kraftfor, mer frihandel og økt produksjon, og hevda at høyere kraftfôrpris ville svekke naeringas økonomiske kraft. I deler av Ap frykta man at dyrere kraftfôr ville gi økte matvarepriser.
Ystgaard og Ap hadde en krevende oppgave. Men de faglige realitetene var på deres side: Billig kraftfôr førte til fallende produsentpriser fordi det ble overproduksjon. Inntektene i jordbruket falt enda mer fordi innenlandsk fôrproduksjon ble erstattet av importert kraftfor. Sjølforsyningen sank.
Historien om kriseforliket tilbyr nyttig laerdom: Jordbrukets vei ut av krisa, var en ny plattform som baserte seg på samfunnsoppdraget til naeringa. Sjølforsyning handler om den grunnleggende forståelsen av jordbrukets formål og samfunnsoppdrag. Om hvordan samfunnsmålene skal nås, og hvilket areal matproduksjonen foregå på. Den som vil mene noe om sjølforsyning, må forholde seg til importert kraftfôr, og til kraftfôrprisen. Både i 1935 og i 2017.
Forslaget til landbruksminis
ter Jon Georg Dale på side 72 i landbruksmeldinga om å definere norsk sjølforsyning uten å korrigere for importen av fôr, har en historisk parallell til landbruksminister Five sitt forslag i januar 1935 om å fjerne alle restriksjoner på import av kraftfôr.
Opptakten til kriseforliket i 1935 har visse likheter med dagens situasjon. Verden preges av finanskriser, sosial uro og politisk ustabilitet. Sjølforsyningen i norsk jordbruk er i dag svaert lav. Økonomien i sektoren er sårbar, der produksjonen er i høygir og gjelda skyhøy. Bøndene produserer seg til fant. Det er også
forskjeller. Mens jordbruket en gang var en progressiv samfunnskraft som forsto jordbrukets samfunnsoppdrag, tilslører mange av jordbrukets ledere i dag sjølforsyningssituasjonen når de krever billig kraftfôr og mer tilskudd til volumproduksjoner. Ap har i dag ingen Ystgaard, og blir i praksis pådrivere for den produksjonsaktivistiske linja som gir lav sjølforsyning.
Situasjonen er alvorlig. Realitetene må nok en gang erkjennes, men først må tilsløringene avvises. Jordbrukets samfunnsoppdrag må ligge til grunn for den nye plattformen jordbrukspolitikken skal utvikles på. Derfor: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr, skal vaere resultatmålet for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».