De som skryter uten å skryte

Det er mange måter å kjefte på, men den vanligste og beste er at man først skryter av folk. «Jeg vil bare først si at SV er et fantastisk godt parti, men det er ingen av politikerne der som har peiling på noe som helst og politikken er jo helt ubrukelig. Mildt sagt!», kan man for eksempel si. På den måten fremstår ikke meldingen som sutrete. Dessuten er man meget raus og gir skryt til folk som eventuelt ikke fortjener det. Smisk er ikke å forakte, spesielt når det venter verbal pryl rundt neste komma. Det er vel dette som strengt tatt kalles helgardering. For man vil jo ikke bli uvenner med folk som man henger ut i diverse innlegg. Først smiske, og så kjefte. Noen vil kanskje hevde at dette er ren feighet. Til de som mener det, vil jeg si at dette var veldig godt sagt, men det er altså helt feil. Vi kan jo teste dette i heimen også. Hvis det skulle vaere så galt at jeg ikke vasker opp, for eksempel. Da forventes positive tilbakemeldinger fra min noe bedre halvdel: Jammen er du flink til å ligge på sofaen, men når det gjelder oppvask, så har du en god del å gå på. Begge delene er faltisk sant. Jeg er god til å ligge på sofaen, spesielt når det venter litt støvsuging eller andre sysler. Sofaligging handler ikke bare om kos, men også om å stålsette seg til litt kjedelige oppgaver. Skryt får man uansett aldri nok av. Og i mangel på noe bedre, kan man i verste fall ta til takke med litt selvskryt, som det sjelden er manko på. Ikke for å skryte, sier folk når de så skal skryte av seg selv. Og så kommer de med ei lekse som er så selvforherligende at man skulle tro de hadde pønsket det ut selv. Noe de altså har. Hvis de da ikke har tenkt å skryte, hvorfor skryter de da likevel? Uten å skryte, men den slags selvskryt holder man seg for god til.