Byutvikling og naturvern
I diskusjoner om byutvikling og fortetting oppstår det dilemmaer. Hva er verdt å bevare? Hva er verdt å forandre, og i hvor stor grad?
Hva er verdt å fjerne eller legge til? Diskusjonen kan bli intens og mange sår tvil om andres intensjoner. Hvem vil det beste for byen, og hva er riktig svar på utfordringene vi står over for?
ISkienser
vi dette i diskusjonen om sentrumsutvikling, lokalisering av bibliotek og om Skien kirke for alltid skal ha en saerstilling i byen. Personlig savner jeg perspektivene som handler om de virkelig lange linjene. Ikke bakover i tid, knyttet til hvordan ting har vaert, men framover. Hvilke utfordringer står vi overfor om 50 eller 100 år? Hvordan kan vi gå dem i møte på klokest mulig måte?
Vår art har
bygd ned og regulert natur for å tilpasse den til våre ønsker og behov. Desto større arealer vi bruker til bolig, arbeid, tjenesteproduksjon og handel, desto mindre arealer blir det igjen til uberørt natur, til jord- og skogbruk og til biologisk mangfold. Vi breier oss ut på bekostning av naturen og framtidig ressurstilgang.
Slik jeg ser
det, er fortetting svaret på hvordan vi skal verne natur. Desto tettere vi får folk til å bo, desto mer natur får stå i fred. Når vi bygger i høyden i stedet for i bredden, skjermer vi matjord, friluftsområder og gammelskog, og vi bidrar til å opprettholde det biologiske mangfoldet.
Ifølge WWF har
antall dyrearter sunket betraktelig siden 1970. Det er liten tvil om at vår inngripen i, og regulering av natur, har hatt betydning. Når slike ting blir gjort kjent, må det få konsekvenser for hvordan vi planlegger byene våre. Folk har rett til tak over hodet, men det er ikke sikkert enebolig skal vaere løsningen. I framtida må byene våre strekke seg oppover i stedet for utover. Det blir vanskelig å forsvare utstrakt nedbygging av natur når man vet at artsmangfoldet reduseres drastisk. Det blir vanskelig å forsvare fortsatt nedbygging av matjord, når man vet at det å sikre matproduksjon til en stadig voksende verdensbefolkning blir en av framtidas utfordringer.
Vimåderfor
utvikle byene våre på en sånn måte at vi korter ned avstandene fra bolig til viktige tjenester. Og når vi gjør det, komprimerer vi ressursbruken på mange andre områder samtidig. Transport, avfallshåndtering og energibruk er noen eksempler.
Samtidig er det
sånn at all fortetting vil vaere en form for sentralisering, og dermed en trussel mot bosetting og arbeidsplasser i distriktene. Dette er et dilemma for både lokale og nasjonale myndigheter. Norge er et land med store geografiske variasjoner. Om vi mener det har en verdi å bo og arbeide i hele landet, må vi skape systemer som støtter dette. Vi kan ikke forvente at Distrikts Norge opprettholder seg selv i ren stahet eller at gårdsturisme og nordlyssafari skal vaere eneste naering.
Fortetting er et
virkemiddel for å verne natur og naturressurser. Samtidig truer det bosetting og sysselsetting i Distrikts-Norge. I kortsiktige perspektiver trenger vi kanskje ikke å uroe oss for dette. Tilgangen til varer er stor og det industrialiserte landbruket har funnet sin plass i store deler av Europa. Samtidig er det sånn at stordriftsfordeler også har sine ulemper. En av dem er økt bruk av antibiotika, noe mange stiller seg kritiske til. En annen er bruk av soya i dyrefor i stedet for lokalprodusert for eller naturlig beite. Noe som igjen fører til at kulturlandskap gror igjen. Alt henger sammen med alt.
Mange av arbeidsplassene
i distriktene er knyttet til naturressurser og primaernaeringer. Jordbruk, skogbruk og fiske har historisk vaert viktige naeringsveier for folk. Det kan kanskje virke gammeldags å holde fast ved en idé om at matproduksjon skal ha en saerskilt verdi i et land som Norge. Så kronglete som det er her. For meg er dette er et verdivalg for framtida. Lokal matproduksjon og lokal ressursutnyttelse er viktige satsingsområder.
Verdien av uberørt
natur står sterkt hos mange i Norge. Å pakke sekken på søndager for å dra på tur, oppleves naermest som en del av folkesjela. I sosiale medier popper det opp bilder av bålkaffe og utsiktspunkter fra både fjord og fjell. Det blir uro når det planlegges vindmølleparker eller monstermaster. Og det blir uro når gamle utsiktspunkter gror igjen fordi dyr ikke lenger beiter i skogen, og det bare er de eldste som husker hvor langt man kunne se.
Samtidig blir det
også uro når byene blir høyere og byggene står tettere. Urbanisering fører til kortere siktlinjer inne i byen. Samtidig betyr det at vi på lang sikt verner utsikten til og i naturen. Jeg tror mange ønsker å beholde sitt utsiktspunkt i naturen, sin bålplass eller sitt hemmelige multested for framtida. Og da tror jeg vi må tåle å miste noe annet. For eksempel utsikt til en kirkevegg.