Kvinnenes første yrke
Jordmoryrket var det første formelle yrket for kvinner i Norge. Et yrke som ikke bare innebar ansvar for liv og død, men også lav lønn og tøff arbeidsvei.
. august 1784 skrev amtsmann i Romsdal, Even Hammer, et brev til biskopen der han opplyste at kongen hadde gitt tillatelse til at fylkeslegen skulle undervise kvinner i «JordModer kunsten». Hammer ba biskopen gi prestene beskjed om å plukke ut passende jordmorkandidater i sitt naerområde.
Åtte år senere fikk jordmødrene i Romsdal monopol på fødselshjelp i distriktet. Det ble starten på en ordning der en jordmor var noe mer enn bare en erfaren nabokone. I stedet skulle hvert distrikt ha en offentlig godkjent og formelt utdannet jordmor, med både plikt og enerett til å assistere ved stedets fødsler.
Jordmoryrket har imidlertid langt eldre røtter.
– Etter gammel norsk rett var det en plikt for gifte kvinner å hjelpe andre som skulle føde. Noen utmerket seg som spesielt dyktige, og ble derfor dem man tilkalte til fødsler i naerområdet. Disse ble gjerne kalt hjelpekoner eller naerkoner. Men i skriftlige kilder blir også ordet jordmor brukt – skillet mellom den ufaglaerte naerkona og den utdannede jordmoren kom først på 1700- og 1800-tallet, sier historier Aud Farstad. Hun har skrevet boka «På liv og død. Distriktsjordmødrenes historie».
Ansvarfordåpen
Helt siden reformasjonen på 1500-tallet har det eksistert en slags formell autorisasjon av jordmødre i Norge.
– I Danmark-Norge hadde prestene plikt til å undervise naerkonene og godkjenne dem som jordmødre. Men godkjenningen handlet først og fremst om at kvinnene skulle kunne sin kristendom. Spedbarnsdødeligheten var høy, så jordmødrene måtte i mange tilfeller gjennomføre dåpsritualet. Det ble sett på som avgjørende for om barnet kom til himmel eller helvete, forklarer Farstad.
I 1672 kom en forordning som sa at legene skulle overta prestenes jordmorundervisning.
– I Norge ble nok dette bare en bestemmelse på papiret, rett og slett fordi det knapt fantes leger her i landet, sier hun.
På 1700-tallet fikk legevitenskapen større fotfeste, og i Danmark fikk man etablert en jordmoropplaering. Flere norske kvinner tok utdannelse i København, og kom tilbake og arbeidet som jordmødre i norske byer.
– På 1700-tallet slo opplysningstidens idealer for alvor inn i Norge, og embetsmennene presset på for å få jordmødre til sitt distrikt. De mente det var både inhumant og sløsing med ressurser å la så mange kvinner og barn dø i forbindelse med fødsel, forteller hun.
Krav om egnethet
Først ute med en offentlig finansiert jordmortjeneste var Romsdals amt. Utdanningen ble betalt av amtet, og lønnen skulle vaere tredelt: En del fra amtet, en del fra distriktet og en del fra den fødende, avhengig av betalingsevne.
Amtsmann Even Hammer ønsket seg i utgangspunktet en jordmor i alle de 23 prestegjeldene i amtet. I 1810, over 25 år senere, var bare 11 jordmødre i arbeid.
– En av årsakene var at det var vanskelig å finne kvinner som både var egnede og som hadde mulighet. Man stilte som krav at kvinnene skulle ha født barn selv, ha gode hender, et utseende som ikke virket skremmende, de skulle kunne lese og helst også skrive, og de skulle vaere kjent for «Medlidenhed, Saedelighed, Taushed og Mod». Men det største hinderet for mange var nok at de ikke hadde mulighet til å reise vekk fra hjemmet i flere måneder for å få undervisning, sier Farstad.
Hardtyrke
Den første som gjennomførte jordmoropplaeringen i Romsdal, var Marte Larsdotter. Høsten 1794 skrev hun et brev til amtslegen i Romsdal, som sier mye om hvilke forhold de første distriktsjordmødrene arbeidet under. I brevet beskriver hun hvordan hun ble møtt med liten forståelse for hva hun kunne bidra med under en fødsel, og hvordan mange lot vaere å betale. Også lønnen hun hadde krav på fra amtet, var det vanskelig å få utbetalt. Reisene i all slags vaer og til alle tider på døgnet var harde, saerlig om vinteren, skrev hun.
– Jordmødrene må ha hatt det utrolig tøft. De måtte kanskje reise langt i båt i uvaer eller gå flere mil på ski, og når de kom fram, måtte de vaere skjerpet for fødsel. Og den gang var en fødsel virkelig en kamp på liv og død, jordmødrene må ha hatt mange traumatiske opplevelser. I tillegg var lønnen lav. Den ble regnet som en tilleggslønn for gifte kvinner, og var ikke høy nok til å leve av, forteller Farstad.
Uønsket hjelp
I 1810 kom en ny jordmorlov for Danmark-Norge, og jordmorvesenet ble formelt opprettet i Norge. Det gjorde ordningen som allerede var etablert i Romsdal, obligatorisk for hele landet: Landet skulle deles inn i jordmordistrikter, der jordmoren hadde monopol på fødselshjelp. Jordmoren skulle ha utdanning og vaere offentlig ansatt. Lønnen skulle som i Romsdal vaere tredelt.
– Loven forble den samme etter 1814, og i 1818 fikk man en jordmorskole også i Norge. Jordmorskolen i Kristiania ble dermed den første formelle utdanningen utover grunnskole med adgang for kvinner i Norge, forteller Farstad.
Selv om jordmoryrket ble etablert, var jordmødrene slett ikke var velkomne hos alle.
– Mange foretrakk nok å bruke en naerkone de følte seg trygg på framfor å reise langt av gårde for å hente jordmoren, som kanskje ikke engang var hjemme når de kom fram. I tillegg var det selvfølgelig upopulaert å måtte betale for en tjeneste som i århundrer hadde vaert gratis, sier hun.
Siden den faste lønnen var så lav, var det viktig for jordmødrene at de fikk oppdrag. Flere jordmødre vant fram med krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste fra kvinner som hadde tilkalt naerkona i stedet for dem.
Det tok mange tiår før man oppfylte lovens krav om en jordmor i hvert distrikt.
I 1920 var antallet distriktsjordmødre på sitt høyeste, og de fleste kvinner fødte hjemme. Gradvis ble det mer vanlig å føde på sykehus eller fødestuer.
SENTRALISERT: UTSTYR: