Hvor lite omsorg er godt?

I media har det i det siste vaert debattert mye om barnevernet og omsorgsovertakelser. Det er saker som får fram både sinne og protester fra mange mennesker.

Vi har alle en grunnleggende holdning og et ønske om at foreldre og barn hører sammen og har det best sammen. Jeg skulle ønske at det var sant!

Alle som får barn blir foreldre, men ikke alle får vaere omsorgsgivere. I Norge er det barnevernet som har ansvaret for å vurdere omsorgsevner hos foreldre som har ekstra utfordringer. Noen foreldre får tilbud om opphold på institusjoner, der de får veiledning og tett oppfølging av spesialiserte fagfolk. Noen ganger utvikles et godt samspill, der barnets behov blir sett og møtt, og den lille familien kan reise hjem og fortsette å leve greit sammen. Kanskje med noe ekstra støtte, hvis de har behov for det. Andre ganger ser man foreldre som virkelig ønsker å vaere gode omsorgsgivere, men som ikke makter å gi barnet det det har behov for. Disse sakene avgjøres i rettsapparatet. Det er ingen tvil om at det er veldig vondt for foreldre å bli fratatt sine barn!

Spedbarn har en psykisk helse og kan tydelig vise når de er mistilpasset og ikke får sine behov dekket. Spedbarns behov handler om mer enn å få mat, bleieskift og søvn. Tilstedevaerelse, sensitivitet, stimulering og hvile i passende mengder er noe av det grunnleggende for at spedbarn skal vaere trygge og utvikle seg normalt. Spedbarn er uten verbalt språk, og det er viktig at voksne kan «lese» barnas signaler og behov. Det er ille når små barn ikke får dekket de grunnleggende behov på grunn av omsorgssvikt. Vondt å se spedbarn som ikke forventer noe av omgivelsene, – som har «gitt opp» å bli sett og forstått. Dette er ikke uvanlig i en del saker ... Ekstra vanskelig er det når foreldrene gjerne vil, men faktisk ikke evner å gi tilfredsstillende omsorg.

Barnevernet er i søkelyset. Å se kritisk på klinisk praksis er nyttig. Det er viktig å diskutere hva som er det beste for barn, og hvordan dette best kan oppnås. Hvilke verdier, holdninger, muligheter og rammer vi vil ha for å ivareta sårbare barn? Det finnes eksempler på at lokalmiljø har engasjert seg og presset på slik at barn, som var overført til fosterhjem, kom tilbake til foreldrene, med det resultat at ungenes helse og livskvalitet ble forringet. Der barna i etterkant har sagt at tilbakeføringen ikke burde skjedd. Så finnes det eksempler på tiltak barnevernet har utført som kunne vaert løst på en annen måte, med kanskje bedre resultat.

Barnevernet i Kongsberg kommune jobber med en ny modell der familieråd, ressursorientering og mobilisering av nettverk er i fokus. De viser til gode resultater, med mindre omsorgsovertakelser samtidig som de har fått bedre arbeidsmiljø. Kanskje er dette en ny vei å gå for flere?

Når vi sitter på sidelinjen og leser i media om barn som tas bort fra sine foreldre berøres vi. Alle kan fanges inn i en svart-hvit tenkning, fordi dette er så følelsesladet problematikk.

Dersom man har egne vonde erfaringer med omsorgsproblematikk, vil dette kunne overføres og forsterke meninger og utsagn. Det er menneskelig, og ikke noe rart. Likevel er det viktig å huske på at bak alle saker er det unike mennesker og spesielle situasjoner. Debatten om håndtering av sårbare familier er viktig. Når holder det å sette inn støttende tiltak i hjemmet og hva gjør vi når det ikke er nok? Et vanskelig spørsmål vi må stille er derfor: Hvor lite omsorg er godt nok for et barn?