Ulike rivaler på samme marked
Kia Niro og Toyota C-HR slåss om det samme markedet. Det kan virke litt merkelig når man ser på bilene, men gir mening når man titter bak fasaden.
Toyota og Kia sine importører ser på C-HR og Niro som klare konkurrenter, noe som ikke er helt opplagt første gang man ser bilene. For Toyota har valgt å vaere dristige i designen, mens Kia har lagt seg på en svaert safe linje. Der Niro har en naermest generisk utforming, har C-HR gått for linjer og detaljer som man sjeldent finner på en Toyota.
Det som likevel gjør dem til rivaler skjuler seg under skallet. For begge er hybrider, byr på svaert like ytelser og på prislappen skiller det heller ikke så mye. Man kan også merke at de er bygget med en slik drivlinje i tankene. Det er ingen snodige kompromisser, drivlinjene leverer en sømløs og imponerende bruk av de to motorene.
Kvikk
Et viktig skille er hvordan de har løst kraftoverføringen. Toyota har, som vanlig, valgt en trinnløs automatgirkasse, mens Kia har en sekstrinns dobbeltkløtsj variant. I Kia-en kan man også velge mellom én kjøremodus for miljø og økonomi og én mer sportslig, mens Toyota-en bare har ett standard oppsett. Dette gjør at bilen som ser minst heftig ut, har større evner i retning av det kjøremessig artige.
Nå skal det sies at ingen av kjøretøyene har en motorisering som byr opp til heftige opplevelser, men Niro-en føles genuint kvikk i akselerasjon opp til middels hastighet. Her er C-HR mindre festlig.
På veien henter Toyota-en seg inn, for de har truffet veldig godt med bilens oppsett. En såpass kort og høy bil blir lett en stump opplevelse, men de japanske ingeniørene har virkelig finstilt måleinstrumentene her, og bilen er både stram og komfortabel. Toyota har nok et ønske om å treffe unge og litt kule folk, og da betyr slike ting noe.
Oppmerksomhet
På oppmerksom hetsskalaen gjør C-HR rent bort. Det er ikke dagligvare at folk stopper opp og titter på en Toyota, mens Kia-en er så anonym at folk knapt husker fargen på bilen ti sekunder etter at den har passert.
Ser man på det praktiske skjønner man at Niro vinner med solid margin i det man slår hodet i dørkarmen når man setter seg inn i baksetet til C-HR. Der vil også en normalt bygd person få problemer med å strekke ut nakken, mens barna vil klage på manglende utsikt på grunn av små vinduer. Her er Niro rene drivhuset, med svaere glassflater og solid takhøyde. Det forlenges til bagasjerommet, hvor Niro har plass til 50 liter mer enn C-HR.
Velutstyrt
Førermiljøet i C-HR fremstår som hakket mer moderne enn Kia sitt. Samtidig er det ganske enkle interiøret i Niro sympatisk velfungerende, slik som hele bilen framstår. Kia har skrudd sammen en veldig god bil, et transportmiddel for dem som ikke bryr seg om bil. Et utpreget fornuftig kjøp. Begge bilene leverer god drivstofføkonomi, mens Toyota også byr på karakter. For det må man betale med litt av det praktiske. Samtidig er det gøy at den trauste bilprodusenten drar til litt når det gjelder utseendet.
Både Toyota og Kia har gode utstyrspakker. Bilene har tre nivåer, dermed er det lett å se hva sluttsummen blir. Og velger man toppnivået blir bilene spekket med saker som for kort tid siden var forbeholdt biler i et mange ganger så høyt prissjikt.
Skulle du vaere i tvil om hvilken som passer deg best, forsvinner nok tvilen så fort man har vaert i fysisk kontakt med begge. Med ganske så like drivlinjer er det de personlige preferansene rundt utseende og det praktiske som spiller inn her.
Skal man gi bilene personlighet kan man si at de er henholdsvis introvert og ekstrovert.
Toyota har valgt å vaere dristige i designen, mens Kia har lagt seg på en svaert safe linje.