Hva bety egentlig «umiddelbar mestrings-opplevelse og instrumentell motivasjon...»

Kultur og profesjonell standard som implisitte faktorer, komplettert med eksplisitt systematikk og metodisk tilnaerming utgjør et solid fundament for brukermedvirkning som er formålstjenlig i vid forstand.

Setningen over er hentet fra en av de fire grunnprinsippene for brukermedvirkning i Skien kommune. Det kan vi nå slå fast, etter at bystyret har vedtatt Kommunedelplan for helse og omsorg for perioden 2016–2025.

Dokumentet er viktig. Det er dette dokumentet som er «kommunens øverste dedikerte styringsdokument for tjenestene som omfattes», som det heter i innledningen. Og med «tjenester» er det altså tale om det kommunen kan tilby når du er blitt så gammel at du ikke kan bo hjemme lenger. Eller om du har behov for hjelp til medisinering. Eller hjemmehjelp. Det dreier seg om hva kommunen kan bidra med dersom du eller dine naermeste rammes av kreft, demens, rusproblemer eller psykiske lidelser. Og veldig mye annet.

Dette er en del av Skien kommune der hundrevis av mennesker går på jobb hver dag for å hjelpe andre. For å bistå. For å sette sprøyter, ta tunge løft og hjelpe til med å gå på do. For å lage mat til de som ikke lenger klarer å lage den selv. For å stimulere vonde muskler og ugreie tanker. For å borre i tenner og vaske gulv. For å snakke med en datter som kjemper for at faren skal få plass på sykehjemmet. For å rekke så mye som mulig for så mange som mulig før arbeidsdagen er over. For å holde noen andre i hånda. Fordi ingen andre gjør det.

Jeg har enorm respekt for alle som står på for å hjelpe andre. Men etter å ha lest kommunedelplanen for helse og omsorg er jeg litt usikker på hvordan kommunen skal jobbe med dette feltet de neste ti årene. Ikke at jeg, på noen som helst måte, tror at de kommer til å gjøre en dårligere jobb. Slett ikke. Jeg klarer bare ikke å forstå det som står i det viktigste dokumentet de skal jobbe etter. Dokumentet som er «øverste dedikerte styringsdokument for tjenestene».

I formålet heter det: «Kommunedelplanen skal bidra til effektiv overordnet styring av kommunens helse- og omsorgstjenester, effektivt samarbeid mellom politikk og rådmann, effektiv politisk styring samt tilfredsstillende utførelse av samfunnsoppdraget til enhver tid i planperioden.» Det får vi tro. At det blir effektivt, altså.

Planen peker blant annet på hva Stortinget har sagt og ment om såkalt brukermedvirkning. «Fremtidens helse- og omsorgstjeneste skal vaere pasientens og brukerens tjeneste der hovedreglene er at ingen beslutninger om meg som pasient, skal tas uten meg,» heter det fra Løvebakken. Det gir mening. Også for Skien kommune, selvsagt. Men når de skal forklare hva «virkningsfull brukermedvirkning» er, er det tale om formuleringer som dette:

«Noen former for brukermedvirkning har større positiv effekt enn andre. Kommunens utfordring i så måte er å identifisere, beherske og praktisere brukermedvirkning som er av betydning for brukermedvirkningens formål. På individnivå, for den enkelte bruker, må kommunen som tjenesteyter søke brukermedvirkning som er avgjørende for opplevd tjenestekvalitet, faktisk tjenestekvalitet og brukers integritet og autonomi. Tilsvarende fordring om effektiv brukermedvirkning gjelder på tjeneste- og systemnivå: Hvilket innhold og hvilken form gir den mest effektive brukermedvirkningen sett i forhold til formålene?»

«Virkningsfull brukermedvirkning, forstått som den medvirkningen som bidrar betydelig til opplevd og faktisk tjenestekvalitet, kombinerer brukers kompetanse og preferanser med fagpersoners kompetanse i mer eller mindre løpende dialog og kompetanseutveksling.» Dette er formuleringer som medvirker til at jeg ramler av. Og vel så det.

Hva bety egentlig «umiddelbar mestringsopplevelse og instrumentell motivasjon og veiledning for større grad av egenomsorg på sikt er gode mål for omsorgstjenestene»? Det er relativt fascinerende at man snakker om «personellkontinuitet og -gjenkjennelse» når det egentlig handler om at Oddgeir (94) synes det er vanskelig at det litt for ofte er ukjente fjes som låser seg inn i huset hans. Men kommunen vil altså «fortsette å søke større grad av personnelkontinuitet for den enkelte bruker både i institusjon og i hjemmebaserte tjenester», noe som «innebaerer å løfte generalistkompetansen og samstemme de mer fagspesifikke tjenestene, for eksempel relatert til kreft og demens, med grunntjenestene».

Jeg kjenner at jeg ikke er helt innenfor når man snakker om «tverrsektorielle satsinger for å forebygge utenforskap».

Jeg er helt sikker på at ingen har ment å forvirre folk med vilje. At stammespråket jeg har gjengitt over – og som den nevnte kommunedelplanen er breddfull av – er helt naturlig for dem som benytter det. Ofte er det til og med behov for å bruke ord og vendinger enkelte ikke forstår. For å vaere presis nok. For å unngå misforståelser eller feiltolkninger. Det er imidlertid et langt større problem at det offentlige bruker et språk folk ikke forstår. Dette gjelder for så vidt andre også. Oss – og jeg – inkludert. Vi skal liksom fjonge oss litt. Noe som kan vaere artig når det sitter. Og ikke så rent lite traurig når det ikke fungerer.

«Tungt og uklart språk kan skape avstand mellom senderen og mottakaren,» fastslår Språkrådet om klarspråk. Hvilket er nokså opplagt. Bystyret vedtok nylig kommunedelplanen for omsorg. Som altså meisler ut hovedtrekkene for noe av det viktigste en kommune driver med. Har bystyremedlemmene lest og forstått hva de har vedtatt? Det må vi anta, ettersom planen er vedtatt.

Kommunedelplanen for helse og omsorg er neppe skrevet for meg og alle andre. Jeg antar at den først og fremst er ment å gjøre nytte blant folk som forstår. Men det er langt fra noen ulempe at alle forstår.

Slik at kommunedelplaner for helse og omsorg og andre dokumenter i kommunen kan vaere solide fundamenter for det man holder på med. Men det fordrer antagelig noen kulturelle, implisitte faktorer, eksplisitt systematikk og metodisk tilnaerming. Tror jeg. God helg, Telemark!