Når gode råd fører til at alle tror du er blitt sprø

Før eller seinere måtte det bli et problem. På jobben sitter jeg dagen lang og daeljer løs på et tastatur. På fritida, hele sommerhalvåret, kjører jeg motorsykkel. Begge deler belaster de samme kroppsdelene. Og akkurat det samme skjer når det virkelig haster med en sak, som når det virkelig går unna på to hjul, eller veien krever maksimal konsentrasjon: Jeg bøyer nakken framover, trekker skuldrene sammen og spenner alt som finnes av muskler i armene. Det gikk bra 20 år, det gikk bra i ti til. Nå har det blitt enda noen flere, og man tenker at OK, litt vonde skuldre er til å leve med, bare de er i orden til sykkelen skal på veien. De som vasker gulv eller lemper varer har det sikkert verre. Men nå krangler de i mars, og jeg har ikke rørt MCen siden september. Dette krever tiltak. Sakkyndig mann bruker bare minutter på å stille diagnosen, finne fram til de ømme punktene og felle en knusende dom over mine arbeidsvaner. Det er ikke rart jeg får vonde skuldre når jeg refererer fra Skien bystyre med en teknikk som om jeg skulle delta i Moto GP. – Her, gjør dette! Jeg kommer ut fra fysioterapimannen med et ark med detaljert instruks om øvelser som må gjøres en eller flere ganger om dagen. Og selvfølgelig, dette har prioritet, det er jo snart vår! Kan jeg gjøre det litt på vei til jobben? Skyve hodet fram og tilbake som en linerle. Liksomklatre på alle vegger jeg kommer forbi. Noen armhevingsliknende øvelser som bare skal gjøres med skuldrene. Men ser det ikke litt merkelig ut? Jo, så absolutt. Øvelsene gir veldig assosiasjoner til enkelte psykiatriske diagnoser. Det er nok best jeg gjør dem i enerom.