Typisk Telemark
Samme hva hjemfylket mitt heter i framtida – jeg kommer alltid til å kalle meg telemarking.
Når jeg vinker til kongen på 17. mai i telemarksbunaden min, bruser det litt ekstra i blodet. Telemarksidentiteten kjennes ekstra sterk når du står omgitt av nasjonaldrakter fra Nordland, Trøndelag og Hardanger. Det sies at eksilmiljøer har konserverende effekt. Kanskje er det åra i hovedstaden som gjør følelsen av å vaere telemarking så sterk?
Vi har landets fineste bunader – og landets fineste ku. Men nå er Telemark som fylke i ferd med å forsvinne. Eller rettere sagt, fylket skal fusjonere med naboen Vestfold. Det er sikkert mange fordeler ved å samle kreftene i større enheter. Men la oss glemme arbeidsplasser, administrasjon, organisering og stordriftsfordeler et lite øyeblikk. Jeg har ingen sterke følelser for fylkeskommunen (sorry, Sven Tore), men jeg har veldig mye kjaerlighet til konseptet Telemark.
Det handler om mer enn det turistnaeringa kan bruke som merkevarebygging. For finnes det fylker i landet som har en like tydelig identitet som Telemark? Vi hører ikke ordet vestfolding saerlig ofte, men kanskje har finnmarkingene det litt på samme måten som oss? Nordlendinger kan derimot komme fra både Bodø og Tromsø. Ingen er møre og romsdøl, og du er enten sogning eller fjording. Kanskje er du rogalending eller hordalending, men antakeligvis er du jaerbu eller bergenser mer enn noe annet. Og en sørlending kan like gjerne komme fra Mandal som fra Risør.
Det er litt rart å kjenne seg knytta til et helt fylke, spesielt et fylke som er såpass mangfoldig som Telemark – som tross alt er et Norge i miniatyr. Dessuten er mitt indre bilde av Telemark farga av ting jeg normalt ikke ville identifisert meg med. Når Yasmin Syed introduserer NRKprogrammer på klingende vinjemål eller Ingebjørg Bratland synger på sin saeregne og folkemusikkinspirerte vis, føler jeg at dette representerer meg, enda jeg ikke kan huske sist jeg satte min fot i Vinje. På samme måte er mitt indre Telemark satt sammen av alt fra stavkirker, hardingfele og Odd Nordstoga til Jomfruland, Porsgrunn porselen og Sputnik.
Ikke et vondt ord om vestfoldingene, de har mye fint i nabofylket også: Vikingminner, hvalfangsthistorie, Stavernfestivalen, Verdens ende, huset der Edvard Munch bodde, Slottsfjellet, Hval sjokoladefabrikk og Torp flyplass. Men selv om jeg reint geografisk er vokst opp mye naermere Bøkeskogen og Farrisvannet enn Gaustatoppen og Vemork, er det ikke tvil om hva jeg kjenner meg mest knytta til. For selv om Thor Heyerdal, Ingvar Ambjørnsen, Jahn Teigen, Morten Ramm og Karin Fossum er ålreite folk, vet jeg hvem jeg føler et slags vagt slektskap til: Aasmund Olavsson Vinje, Myllarguten, Sondre Norheim, Henrik Ibsen, Theodor Kittelsen, Tarjei Vesaas og Gunnar Sønsteby, men også Petter Stordalen, Bjørg Vik, Bugge Wesseltoft, Bård Tufte Johansen, Åge Samuelsen og Jan Thomas.
Det rare er at Telemark som fylkesnavn ikke engang er hundre år gammelt. Fram til 1919 het området Bratsberg amt. Likevel lukter det gull av ordet Telemark – det er verdensarv, krigshelter og skisportens vugge.
Vestfold har ikke engang en fylkesavis. Telemark har to. Det er unikt i Norge, og sier ikke bare noe om at konkurranse kan vaere sunt, men også noe om at vi telemarkinger har mye å samles om, selv om vi kommer fra ulike deler av fylket. Og selv om det nok ikke er framtidas transportmiddel, er Telemarkskanalen likevel kulere enn Vestfoldbanen.
Det har kommet mange forslag på hva det nye fylket kan hete: Skager, Nesjar, Viken, Televest og Telefold. Antakeligvis kommer Telemark til å eksistere på folkemunne, og som en region i det nye fylket, i hvert fall en stund. Men om hundre år kommer kanskje Telemark fylke til å virke like fjernt som Bratsberg amt gjør i dag.
Uansett hva det nye fylket får som navn, kommer jeg fortsatt til å vaere telemarking. Spesielt hvis navnekomiteen går for Viking eller Variasjon Vestmar.
Jeg har ingen sterke følelser for fylkeskommunen (sorry, Sven Tore) ...