Gratulerer med dagen, damer, men får vi det til, lissom?

Ja, hjelper det egentlig å gå i tog med paroler som krever likestilling, likeverd og likelønn? Nå har vi gått der siden 70-tallet og slitt ut fotformede skoletter og sexy støvletter til over kneet. Vi har tatt på oss bh-en igjen, laert oss sotsminke og deltatt på lederkurs.

Kvinnebladet Sirene som dukket opp på 70-tallet, hadde en egen spalte de kalte «Vårt besvaerlige underliv». Det var vågalt og grensesprengende å gjøre noe sånt for over 40 år siden. Selvsagt ble det mye latterliggjøring av det, og noen av oss kvinner syntes kanskje vi kunne innrømme at det fantes et par gleder og ikke bare besvaerligheter med underlivet. I dag kan vi jaggu lure om ikke de jentene som vokser opp har det atskillig mer besvaerlig når de vurderer å kirurgisk pynte på underlivet, leker med tanken på å vaere sugerbabes eller legger intimbilder av seg selv ut på nettet. Hvordan skal vi forholde oss til det?

«La musa leve i fred», kunne jo selvsagt vaert et slagord for dagen, men det hjelper fint lite hvis det er mødrene og bestemø- drene til dem som vil ha designmus, som går der. Og apropos designmus, så måtte det jo komme. Helt siden «Baywatch»-damene på 80-tallet med sine designpupper, har pynting på kroppen blitt mer og mer akseptert; også blant dem som går i tog.

Men noe har vi klart. En tredel av norske kvinner har høy utdanning. Vi slår mannfolka om ikke ned i støvla, så iallfall et godt stykke nedpå leggen. Men, disse dårligere utdanna mannfolka tjener atskillig bedre enn oss. Vi har en kvinnelig leder av NHO og LO, men hvor mange kvinne- lige ledere ellers? Dyrkes de fram eller trekker kvinner som avanserer stigen med seg? Kvinnesolidaritet var et begrep i kvinnekampens barndom, er det det vi mangler?