Porselen bringer fram erindringer
På Brevik sykehjem bruker de gammelt porselen for å få fram minner fra et langt liv.
– Har dere sett denne før? Brit Robertsen henter opp en porselensisbjørn fra nettet.
Ja, gjett om de har. Alle husker isbjørnene de lagde på PP. Anna Jensen kommer nordfra og erindrer tydelig at isbjørnen var det flotteste de hadde i hylla. En kunne ikke komme fra Porsgrunn uten å ha med seg noe fra PP.
Ufint å titte under
Klokka har passert ti og frokosten er over. En gang i uka samles de sju rundt bordet i «Erindringsrommet». Det er tid for den gode samtalen.
Aktivitetsleder Brit har med seg Dekorboken – en bok som viser PP-dekor fra første brenning og fram til 1915. Her er det kopper fra mormors kjøkken og middagsservise de selv hadde i skapet.
Porselen bringer fram minner både om hvordan porsgrunnsfolk snur på alle kopper for å sjekke at det er PP-stempel og om porselenet som gikk tapt i krigen.
– Det er jo ikke noe fint, sier Hanny Debes. Hun mener ikke porselenet, men vanen med å snu koppen. Det er litt ufint, syns hun. De mimrer om de tradisjonelle juleutsalgene. Når de sto og frøs for å komme inn å kjøpe julepresanger.
– Vi måtte ha lapper, sier Aake Aakesen. Kona Tordis nikker. Dette husker de. Også bondemønsteret. Det hvite gullet. Ja, det vet de godt hva er. De snakker om håndmalte mønstre, hvilken jobb det må vaere.
– Unge i dag har ikke tid til å dekke pent bord, mener Målfrid Skubberød. De er enig. Det er en annen tid. De husker ikke så godt barneservisene heller, som Brit viser fram, men de har
deler av Rødhette og ulven i et monter i etasjen over.
– Det var så dyrt. Vi hadde ikke råd da jeg var jentunge. Du vet noen barn hadde det vi andre drømte om, sier Kirsten Lia.
Heiv bakkejerna i fjorden
– Vi sparka fra Heistad til Porsgrunn da vi skulle på skoletur til PP, forteller Hanny og ler. De andre ser storøyd på henne. – Sparka? – Ja, det var jo vinter og snø. Hun rekker å fortelle at de fikk hver sin kopp og skål, før samtalen dreier over til sparkstøttinger og kjelker, for ikke å snakke om bakkejern. Alle som kommer fra Brevik vet jo hva det er.
– De heiv dem i Eidangerfjorden, for ungene fikk ikke lov å bruke dem, men de fiska dem opp igjen, minnes en av damene.
På Sandøya derimot, var det ingen som sto på bakkejern.
– Men vi hadde ei tøff skiløype, sier Eivind Abrahamsen.
Deltar i samtalene
Aktivitetsleder Brit Robertsen har jobbet med erindring på sykehjem i mange år. Hun vet ikke om de eldre sover bedre eller tar mindre medisiner, men hun ser på kroppsspråket deres at samtalene rundt bordet gjør dem godt.
– Ved første møte dukker de kanskje opp litt sammensunkne og usikre, så ser jeg de livner opp og deltar i samtalen. Alle har noe å bidra med når vi snakker om minner fra det livet de har levd, sier hun.
Lyder vekker minner
De har opplevd krigen og freden. Lyden av sirener vekker for dem vonde minner om krigen. Akkurat som trampingen fra et 17. mai-tog kan mane fram synet av tyskere med høye laerstøvler.
– Du vet de var gode på å marsjere, tyskerne, sier Abrahamsen. Selv var han i Tysklandsbrigaden.
– De lo av oss i Tyskland. Vi marsjerte som en saueflokk.
– Var dere renrasa, da? kommer det kjapt fra Anna ved enden av bordet.