Hjalmar Johansen- fra triumf til tragedie
I år det 150 år siden Hjalmar Johansen ble født i Skien. Han ble hele byens helt, men livet endte i elendighet. Til slutt orket han ikke lenger.
Det er kvelden 3. januar 1913. En mann går oppover langs Drammensveien i Oslo. Han skråner over Solli plass og inn i parken. Like etter høres ett skudd. Da politifolkene ankommer stedet, finner de en mann liggend på bakken. De gjenkjenner han som Hjalmar Johansen, selveste polarhelten, kompanjongen til Fridtjof Nansen og deltager på Roald Amundsens sydpolsekspedisjon. Det er ingen tvil: han har tatt sitt eget liv. Og i avisene kan man dagen etter lese at han var «i gå aftens plutselig avgått ved døden».
Tilbake til Skien
Nyheten slo ned som et sjokk i offentligheten. Men i løpet av et par dager ble mange avgjørelser tatt. Kisten ble etter hvert transportert ned til Vestbanen. Fridtjof Nansen tilbød seg å betale for begravelsen som skulle forgå fra Odds Turnhall i Skien, 9. januar. Nansen hadde alvorlig sykdom i sin familie, og måtte melde avbud. Roald Amundsen var på utenlandsreise.
Siste farvel
Det ble lagt ned flere kranser fra bysbarn og idretten, institusjoner og polarekspedisjoner Hjalmar hadde deltatt i. Kristian Prestrud la ned krans fra Amundsen og ekspedisjonsmedlemmene fra Sydpolsferden. Men blant alle minneordene var det én hilsen som pekte seg ut. Det var ordene til kommandør Scott Hansen, Hjalmars mest fortrolige venn fra Nansens Fram-ekspedisjon:
«Jeg legger ned denne krans på båren som en hilsen fra kameratene. Han vil alltid leve i deres kjaerlige erindring. Han var alltid først og sine oppgaver voksen, trofast og god. For den innsats han gjorde vil vi alltid vaere ham takk skyldig.»
Gamle idrettskamerater førte båren ut. Mange mennesker fulgte prosesjonen bort til Johannes kirkegård hvor han ble gravlagt.
Men over 100 år senere stilles fortsatt de samme ubesvarte spørsmålene. Hva slags liv hadde han? Hva gikk galt?
En lykkelig tid
Hjalmar ble født i Skien 15. mai 1867. Faren, Jens Johansen, var innflytter fra Hedmark. Han kjøpte seg et lite småbruk på Venstøp, men jobbet som arrestforvalter i Rådhuset. Familien hadde en liten leilighet her, og Hjalmar begynte tidlig å hjelpe faren med forskjellig type arbeid. I motsetning til de fleste barn av foreldre som flyttet til byer fra landet, fikk Hjalmar mulighet til å ta artium. Noe skolelys ble han aldri. Til det var det andre ting som opptok interessen. Idretten ble hans store lidenskap, og det ble tidlig klart at man sto overfor et helt usedvanlig talent. Det var ikke uvanlig å se arrestforvalterens sønn gå på hendene på rekkverket over Damsfossen og Klosterfossen, til skrekkblandet fryd for tilskuerne. Turn og ski ble områdene hvor hans virketrang fikk utløp. Uten problemer kunne han ta en dobbel salto fra stående stilling. Han likte ikke å sitte stille for lenge. I 1886 ble han norgesmester i turn som representant for Idraetsforeningen Odd som han hadde stiftet året før sammen med gode kamerater.
Til hovedstaden
Denne høsten dro Hjalmar til hovedstaden for å avlegge forberedende prøver ved Universitetet. Han sto til eksamen, skjønt lesesalen fikk etter hvert en stadig større konkurrent i Kristianias mange kneiper og skjenkesteder. Redningen kom i form av den første katastrofen i livets hans. Det hadde seg slik at faren ville at gutten skulle søke seg på krigsskolen. Han hadde ikke tro på at akademiske studier var noe å satse på for en så urolig kropp som Hjalmars. Samtidig kostet utdannelse flesk. Det var dyrt for en mann fra de lavere klasser å sende sin sønn oppover karrierestigen.
Hjalmar bøyde seg imidlertid ikke for farens ønsker. Han begynte å studere jus. Livsstilen hans ble stadig dyrere, men plutselig ble det full stopp i studiene. I 1888 døde faren og Hjalmar måtte flytte tilbake til Skien. Han fikk seg jobb og ble valgt til formann i Odd som 22-åring i 1889.