– Tøffinger trenger ikke å slåss på gata
En blank femtiøring i baklomma, to nystekte wienerbrød og tre slamper fra Vessia fikk Einar Nilsen til å oppdage at han hadde et talent for boksing.
DEn rett høyre Slag i slag EKTE VARE:
Det skulle ta en stund fra slaget på Vessia, til Einar begynte med boksing. Noen av gutta i nabolaget kom stadig bortom for å få han med bort til «Beiten» (Bjarne Olsen, legendarisk boksetrener, journ. anm.), men moren var av en annen oppfatning.
– Det var litt annerledes på den tiden der vet du. Når mor sa nei, så var det ikke slik at man kunne diskutere og argumentere for eller mot. Da var det nei, og ferdig med den saken.
Først da han ble 16 år ombestemte hun seg.
– Nå har du blitt så stor at du kan velge selv, men jeg liker det ikke!, sa mor mi, og bare sekunder seinere sprang jeg lykkelig av gårde med treningstøyet i et handlenett. Det var store greier for en ungdom som drømte om å bokse altså.
Det var ikke mange timene som skulle til før «Beiten» skjønte at man hadde å gjøre med et talent av de sjeldne, og unge Einar lot seg ikke be to ganger. Det gikk slag i slag, i positiv forstand.
– Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis vant alltid, men jeg hadde god teknikk, og det er viktige i begynnelsen når du skal laere å bokse på ordentlig. en kraftige mannen med tømmerhoggernevene ler så jakka med oljesøl og Honda-logo rister når han tenker på guttedagene. Vi sitter i lokalene til Porsgrunn MC, butikken som har holdt til i Storgata 89 siden 1980. Med unntak av nytt teppe og et stadig økende antall blankpussede pokaler i hyllene, har interiøret i sjappa stort sett vaert uforandret de siste 37 årene. – Jeg kjeder meg aldri her inne. Einar Nilsen har plassert rumpa på en krakk, mens gjestene har fått pinnestolene med ryggstø. Det er ikke noe i veien med formen til den tidligere norgesmesteren i boksing, verken fysisk eller mentalt. Han runder 70 til neste år, men er fortsatt å finne på trening i Eidangerhallen tre ganger i uka. Minst. hadde slått. Skikkelig ful type. Det var så vidt jeg ikke pissa i buksa på stedet, altså. Så kom han bort til meg. Dunka lett til skulderen min med neven, og sa «Hei, Einar».
Siden var det ingen som rørte han på Vessia.
– Da var jeg liksom godtatt. Det var nok den dagen jeg skjønte at jeg hadde et aldri så lite talent for å slå hardt.
Einar gliser og rister på hodet, men det tar ikke lag tid før det kommer en ny historie. Er det noe denne mannen er god på, i tillegg til boksing, salg og motor, så er det nemlig å fortelle.
– Jeg har ikke slåss på gata siden den dagen. Folk har prøvd seg, det er helt sikkert. De slår en gang, og spør om jeg tør å slå tilbake, jeg som er bokser og greier. Jo visst, sier jeg da, men jeg er veldig usikker på om du egentlig vil vite hvordan det kjennes. Da gir dem seg som regel. Det er ikke feigt å ikke ville slåss ute. Det er fornuftig. Boksing er en sport. Vi må først en tur tilbake til Vessia i begynnelsen av 1960-årene. Einar er 14 år gammel, og gleder seg til å sette tennene i de tidligere nevnte wienerbrødene. I baklomma kjenner han vekten av femtiøringen fra mor. Den med bilde av en elghund på den ene siden og kong Olav på den andre. Kobbermynten som skal finansiere det søte kjøpet hos den lokale bakeren like borti gata for skolen, men også bli starten på en idrettskarriere. Han vet det bare ikke enda.
På vei ut av skolegården blir Einar stanset av tre røslige karer. Eller Bastøslamper, som han kaller dem.
– De skulle ha pengene mine. Rene barneranet. Nei, jeg har ikke noe penger, sa jeg. Jo, sa de, og naermet seg med de knyttede nevene i brysthøyde. Jeg var så redd vet du. De hadde sittet på Bastø og var viden kjent for å banke opp sånne valper som meg til frokost.
Så, helt uten betenkningstid, bestemte tenåringen fra Sundjordet seg for å prøve en siste utvei. Verdiene skulle berges. Koste hva det koste ville.
– Jeg ga den største av dem en rett høyre. Slo så hardt jeg kunne. Jeg hadde jo aldri boksa før, men den satt noe så veldig, for han begynte å blø litt. Da trodde jeg de skulle drepe meg på stedet, men de stakk!
Senere på dagen var han alene, nede på guttedassen.
– Da kom dem plutselig inn døra og hadde med seg storebroren til han jeg
Forlot moderklubben Så kom det en Harley Davidson
Han gikk mange kamper. Einar kaster ut navn på løpende bånd.
Et av mesterskapene han husker best var i Flensburg, 16. april 1969.
– Der satt det frontkjempere og fulgte med på kampen. Nazister som sto for det de hadde gjort under krigen. Helt utrolig vet du. Det ga et litt uhyggelig bakteppe, men jeg vant likevel, husker han.
Under landskampen mot Danmark i Kristiansand, desember 1972, ble Einar intervjuet av Verdens Gang, etter å ha vunnet kampen der han debuterte i lett tungvekt.
– Jeg glemte i grunnen at dansken var både større, tyngre og lenger enn meg, etter hvert som slagene satt der de skulle, sier Einar, som totalt har sikret seg seks gull i NM og fire sølv siden den gang. Han ble også tatt ut til OL, men valgte å la vaere da han ikke fikk økonomisk støtte til å delta.
Som den eldste deltakeren i det store veteranstevnet WVF i Oslo tok den da 61 år gamle bokseren championsbeltet i super cruiservekt i 2009.
– Du har aldri vaert redd for å bli skadet av alle slagene mot hodet?
– Jeg har gått 160 kamper, og har aldri blitt slått på knockout. Det kommer folk forbi her jeg kjenner igjen fra folkeskolen som knapt kan gå, uten at de så mye som har tatt i en boksehanske. Jeg føler at det har gått greit jeg. For meg er dette the nobel art of self defense. Vi må hoppe litt bakover i tid igjen. En dag, han tipper selv at han var rundt 18 år, så han plutselig en Harley Davidson, 1926-model med sidevogn, svinge inn ved pumpene til bensinstasjonen på Sundjordet, mens han selv malte gartneriet til faren. Einar hadde nylig tatt lappen for tung sykkel, og fikk lillebroren til å løpe bort for å spørre føreren om sykkelen, en 1200 kubikker, var til salgs. Full klaff. To dager seinere forhandlet han om pris med eierens kone over en bunke vafler ved et kjøkkenbord på BakkeniSkien.
– Jeg hadde 1500 kroner i baklomma, men endte opp med å betale 250. Hun skjønte bare ikke hva jeg skulle med den sykkelen. Det skjønte imidlertid Einar. – Den dagen husker jeg godt altså, da jeg kom rusende nedover gata her. Hadde aldri kjørt en så stor maskin før. Folk
Der satt det frontkjempere og fulgte med på kampen. Nazister som sto for det de hadde g jort under krigen Einar Nilsen
Einar startet egen bokseklubb under Sundjordet idrettsforening i 1975. For et år siden avsluttet han imidlertid samarbeidet med klubben, og startet bokseklubben Kvikk, med trening i Eidangerhallen. Der møtes 10–15 boksere for å laere av den tidligere norgesmesteren flere ganger i uka.
– Nå gjør vi det på min måte. Boksing i fokus. Om det blir noe slåssing på gata er det rett ut. Det tror jeg medlemmene i Kvikk er fornøyd med. De som skryter av at de kan slåss på by´n fordi de har trent hos meg, må du ikke stole på. Det er de som har blitt kasta ut eller ikke tålte treningen vi ga dem. De som blir er skikkelige folk. Jeg er veldig fornøyd med gjengen min. Det er godt samhold.
hoia og skreik, og noen ville til og med kjøpe den der og da.
Siden kom han over en Wanderer fra 1911. Dermed var interessen for motorsykler blitt alvor. Kombinasjonen av dette og et aldri så lite talent for å gjøre en god deal, førte til at Einar begynte å selge Honda. På kort tid ble han en av landets beste. Og ivrigste. Egentlig skulle han bli gartner, som sin far, og motorsyklene var i starten tenkt som en bigeskjeft til arbeidet med plantene i farens firma.
– Jeg husker jeg kjørte lastebil, en Chevrolet fra 1956, til Østfold via Horten/Moss. Jeg stabla ti kasser på planet, og ti til oppå der igjen. Det svaia nesten på veien hjemover, men du verden så mange kroner jeg sparte i frakt!
Kremmertalentet gjorde også at Einar fikk kjøpe huset i Storgata til en god pris i 1980, og siden har han altså blitt der.
Han medgir at det ikke bare har vaert enkelt å drive butikk i sentrum.
– Jeg hadde tretten innbrudd over en periode på to år i 2012 og 2013. Da er det ikke bare enkelt å drive business, men jeg har flere av kjeltringene i kikkerten, og noen av dem har allerede måtte svare for det de har gjort. Blant annet stakk de av med Harleyen og Wandereren. Sistnevnte klarte jeg heldigvis å spore opp igjen i Lillestrøm, men min første Harley Davidson ble solgt til utlandet før jeg fikk stanset det. Det var surt. Det glemmer jeg ikke så lett.
En av tyvene var til og med så frekk at han senere søkte jobb i butikken.
– Kom ned du, så kan vi ta en prat. Jeg har kaffe på bakrommet, sa jeg te´n på telefon. Han kom aldri. Lukta vel kanskje lunta?
Det er likevel ikke innbrudd og kjeltringer Einar forbinder med jobben sin. Det er gleden over å holde på med det han elsker. Han har ikke tall på hvor mange hundre Hondaer som har rullet ut av den vesle butikken hans siden oppstarten, og han har ingen planer om å gi seg sånn helt med de første.
– Jeg runder snart 70 år. Dette er jo ikke noe jeg egentlig trenger å holde på med for å få det til å gå rundt økonomisk, men det er jo så moro! Ikke minst å kjøre sykkel. Det er vel ingen hemmelighet at sånne som oss gleder seg til sommeren med bare veier.
Her kommer det stadig kjentfolk innom for å slå av en prat.
– Det er veldig hyggelig. Enten de vil snakke om motorsykler, handle eller skravle om noe annet. Det blir jo et slags samlingspunkt. Jeg merker ikke så mye til alt snakket om tomme lokaler i sentrum. Hit kommer det folk året rundt, sier han, og viser stolt fram et blankpolert eksemplar av en rød og hvit Honda MT5, som står utstilt i butikken. Klassikeren som ble produsert fra 1982–2000.
– Denne har jeg solgt mange av her i by´n. Egentlig er ikke denne til salgs, men om noe byr rett pris, så kan det vel hende jeg lar meg overtale, gliser den slagkraftige kremmeren i Storgata.
Jeg hadde tretten innbrudd over en periode på to år i 2012 og 2013. Da er det ikke bare enkelt å drive business Einar Nilsen