Ryddig som et fjellbjørkkratt
Organisasjonskartet for de ulike regionene av offentlig virksomhet som virker i Telemark, er rett og slett ikke egnet til å trykkes. Det ville vaere som å forsøke å tegne et skjema over greinene i et fjellbjørkkratt.
Enhver som har forsøkt å ta snarveier fra den ene moltemyra til den andre kjenner til det. De små, men forbløffende seige traerne er så grundig filtret inn i hverandre at det egentlig er enklest å gå rundt.
Kraftfulle regioner har vaert et slagord gjennom flere tiår. Ikke minst har EU-tilhengere brukt det flittig. Da Telemark fylkesutvalg var på rundtur i Europa, naermere bestemt til Frankrike og Belgia, i forkant av EU-avstemningen i 1994, var det et sentralt tema. En av dem som i mange år har brukt uttrykket med stor entusiasme, var Gunn Marit Helgesen (H) som siden ble fylkesordfører og nå er KS-leder.
Men det ble ikke norsk EU-medlemskap i 1994, og hva ble det av regionene? Siden 1976 hadde fylkeskommunene vaert et eget forvaltningsnivå med direkte valg. Sykehusene var viktigste oppgave, og det førte ofte til durabelige oppgjør i Telemark fylkesting. Men flere oppgaver ble det ikke. Tvert imot, i 2001
forsvant sykehusene over til de regionale helseforetakene. Det kan ha vaert gode argumenter for det, men plutselig flyttet det som hadde vaert politiske avgjørelser for åpne dører, inn i lukkede styrerom. Det ble kalt «den største sentralisering av politisk makt i Norge siden Harald Hårfagre», og det skjedde med full enighet mellom de største partiene. Tilbake satt et fylkesting med et halvert budsjett, og oppgaver som stort sett passet seg selv.
Buskerud, Telemark og Vestfold forsøkte seg på et frivillig regionsamarbeid. Det startet med mye politisk entusiasme. Men etter hvert fikk nabofylkene våre kalde føtter. Det bidro heller ikke akkurat positivt til politikernes iver at en avis som Drammens Tidende aldri dekket møtene, selv når de foregikk midt i Drammen sentrum.
Så skulle den rødgrønne regjeringen lage en regionreform. Hva skjedde? Heller lite. Tidligere i vinter fortalte Terje Riis-Johansen (Sp), som satt midt oppe i det som statsråd gjennom seks år, hva som skjedde: Regjeringen lyktes ikke å få flyttet noen store oppgaver. Dermed lot de geografien ligge. Fylkeskommunene overtok noen riksveier, og det ble litt ombytting på hva fylkeskommunen og fylkesmannen skulle gjøre. Men i forhold til de høye ambisjonene kan vi uten å fornaerme noen konkludere med at det aller meste av reformen kokte bort i kålen.
I mellomtida har fjellbjørkkrattet av statsorganer vokst og utviklet seg. Noe har skjedd med stor offentlig støy, som politireformen. Men det meste har skjedd stille. De ulike organene har hver for seg skapt organisasjoner tilpasset oppgavene de skal løse. Og de holder til hver for seg. Lista kunne gjøres enda lenger enn den vi trykker her, om man tok med alt av mer eller mindre offentlig virksomhet, for eksempel NRK. Drømmen om et «regionens hus» med en rekke or- ganer med ulike oppgaver, men samme geografiske arbeidsoppgaver, og en overordnet og samordnet regional politisk styring, med mye makt delegert fra staten: Er det mulig å gjennomføre den, slik kartet ser ut i dag? Svaret behøver ikke vaere rungende, men det blir klart: Nei.
Når fylkeskommunen og fylkesmannen blir felles for Telemark og Vestfold, blir det egentlig bare en ny busk i krattet.
Mermaktog oppgaver til fylkeskommunen? Vel, jeg skal tro det når jeg ser det. Stortinget har så lenge jeg har fulgt med i politikken, og uansett farge på flertallskonstellasjonen, ikke vaert veldig lystne på å delegere makt og oppgaver til kommunene, og i alle fall ikke til fylkeskommunene.
Inntil videre har denne omorganiseringen nok en gang reist spørsmålet om det en noe poeng i å ha fylkeskommunen som et folkevalgt organ og en egen organisasjon.
Begrepet «Telemark» står likevel støtt som Gaustatoppen. Noe av det mest verdifulle som har kommet ut av den blå regjeringens kommune- og regionreform for vårt vedkommende, er kanskje at det er grundig slått fast.