En rettssak om smittefare
Mot slutten av 2016 foregikk det en rettsak i Nedre Telemark tingrett. Bakgrunnen for tvisten var at kommunen utførte anleggsarbeid på ett av jordene hvor Bjerketvedt ferdigplen AS produserte plen på Vallermyrene i Porsgrunn.
Mattilsynet har satt strenge krav for å hindre at den alvorlige skadegjøre ren PC N( planteskadegjør er n e potet cystene mat oder) ikke skal spres eg og etableres i nye områder. Ved funn risikerer man at store arealer blir lagt i karantene, og at man ikke får produsere mer.
Saken til Bjerketvedt handlet om nettopp dette. Den er for komplisert og tidslinjen for lang til at den gjengis i sin helhet her, men her er noen hovedlinjer: I perioden 20112013 ble det gjort omfattende anleggsarbeid på plenarealene til Bjerketvedt. Porsgrunn kommune skulle gjøre et vedlikeholdsarbeid på en kommunal vannledning og kum. Stedegne jordmasser ble kjørt ut og inn, i tillegg til at det ble kjørt inn kjøpte jordmasser. En rekke maskiner og redskaper ble hyppig brukt i anleggsperioden. Summen av dette er uten tvil risikofylt med tanke på PCNsmitte.
Som en erfaren plenprodusent vet Bjerketvedt dette. Han var tidlig ute med klare oppfordringer til kommunen om at all jord som skulle benyttes måtte vaere dokumentert fri for planteskadegjørere, PCN inkludert, og at de måtte dokumentere renhold av maskiner og redskaper.
Aktsom hetsansvaret ved flyttinga v jordmasser og risiko for spredning av PCN er nedfelt i matloven. Her står det bl.a. at «...enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av planteskadegjøre re .»
Det er brakt på det rene at Porsgrunn kommune har hatt et selvstendig aktsomhetsansvar i denne saken. Komplikasjonene kommer når en skal tolke hva som inngår i det å vaere aktsom. NGF var i kontakt med Mattilsynets hovedkontor tidlig i prosessen (mer enn 3 år før rettsaken startet) for å få avklaringer i hvordan man skal forstå aktsomhetskravet.
Her stilte vi blant annet spørsmålet om hvilket ansvar som følger når en som graver på en annens eiendom og flytter på jordmasser har. Svaret vi fikk var i stor grad i tråd med vår egen tolkning av lovverket, som f.eks at de plikter ovenfor Mattilsynet å kunne dokumentere at de ikke har spredt alvorlige planteskadegjørere. Videre sier de at «... Dokumentasjonen bør i slike tilfeller vise at følgende forhold er vurdert og hensyntatt: reinhold av maskiner og utstyr som brukes, oppbevaring av jorda som kjøres bort slik at innsmitte av de relevante planteskadegjørerne ikke kan skje og at evt. annen jord som innføres ikke inneholder smitte.»
Etter det vi kjenner til ble det hverken før eller i rettsaken lagt frem noen skriftlig dokumentasjon på reinhold av maskiner og utstyr. Dommen la imidlertid vekt på at en rådgiver i Mattilsynet har uttalt at «kommunen er kjent med viktigheten av å ha et godt renhold av maskiner og utstyr som benyttes i slike tilfeller for å unngå en eventuell forurensing av jord». NGF er kritiske til at dette blir sett på som god nok dokumentasjon på at kommunen følger aktsomhetskravet. Til sammenligning vil en produsent aldri kunne oppfylle noe aktsomhetskrav bare med å «ha et rykte på seg» for å vaere aktsom.
Etter mitt skjønn har Bjerketvedt gjort alt riktig i sin oppfølging etter at kommunen startet sitt arbeid. Han var tidlig ute og informerte om PCN-risiko, tok ut jordprøver for analyse (selv om jeg mener det er kommunen som burde gjort dette) og ba om dialog med de som hadde ansvaret for anleggsarbeidet. Bjerketvedt ba blant annet om å få en felles befaring og møte med kommunen, NGF og Mattilsynet lokalt. Kommunen så ikke noe behov for et slikt møte, og takket nei.
Selv om Bjerketvedt tapte søksmålet så slapp han å betale kommunens saksomkostninger, noe som ikke er vanlig. En av grunnene til det er at retten la vekt på at en «vesentlig årsak til konflikten syntes å ha sammenheng med svikt i kommunikasjon og samarbeid». Kommunens nei til det nevnte møtet fremstår som uforståelig. Hvis møtet hadde funnet sted kan det hende at vi hadde fått noen viktige oppklaringer i alles interesse.