Innen 2050 vil det vaere mer plast enn fisk i havet, hevder forskerne

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Vi gikk oss en tur her forleden. Mor, far og barn på en liten luftetur i naerområdet. Nokså ordinaert og hyggelig. Turen ble lagt innom butikken for litt småhandling. Jeg kjente en liten murring i mageregionen, kikket på klokken og fant ut at vi var «mellom måltidene». Litt for lenge siden forrige måltid og litt for lenge til middag.

Den enkle løsningen, når man allerede er på butikken, er selvsagt å nappe med seg en skolebolle eller noe som ligner. Jeg var antagelig ikke den eneste i verden som hadde tenkt denne tanken, for det var bare smuler igjen i hyllene for ferske bakervarer. Enden på visa var å ta en pakke med noen briocheaktige boller med sjokolade. Ikke noe ekstraordinaert med dette heller, egentlig. Helt til jeg kom ut på gata og begynte å pakke bollene ut. Seks boller var pakket inn i plast. Både hver for seg og samlet. Det ble altså så mye plastsøppel av denne bollepakken at jeg knapt kan forestille meg at det kunne vaert verre.

Problemet er at dette er langt fra en unik problemstilling. Det er neppe helt tilfelle, men en kan få følelsen av at det er vanskelig å kjøpe en matvare uten at den er pakket inn i plast. Enten det dreier seg om koteletter, paprika eller salat. Og ikke bare matvarer; emballeringen av ting og tang man kjøper er så heftig og omfattende at knapt er til å fatte.

Det grunnleggende upraktiske med plast er at det ikke forsvinner med det første. I alle fall ikke av seg selv. Plastsøppelet dukker opp over alt. Langs veier og på strender. I januar strandet en hval på Sotra utenfor Bergen. Den var syk og måtte avlives. I magen på den sjeldne gåsenebbhvalen fant forskere fra Universitetet i Bergen 30 plastposer og en hel del annet plastsøppel. World Economic Forum lanserte samme måned en rapport som viser at det dumpes åtte millioner tonn plast i havet hvert år. Innen 2025 vil havet inneholde ett tonn plast for hvert tredje tonn fisk. Innen 2050 vil det vaere mer plast enn fisk, hevder forskerne. Det meste skal vaere engangsemballasje. WEF-forskerne anslår at vi kaster plast for ett tusen milliarder kroner i året. Det flyter enorme berg av plast rundt på verdenshavene. Hvor mye som har sunket til bunns kan man bare spekulere i. Det bør vaere helt åpenbart at det ikke kan fortsette slik. Vi forbruker og kaster stadig mer.

Burde vi ikke bare forby dette plastsvineriet?

Uvettig og henimot umotivert emballering burde kanskje vaere forbudt. Vi kan også mislike hvordan matbutikkene lager ferdige pakker for oss, med et forutbestemt kvantum som ikke alltid passer like bra, for å selge mer. Men, det er en grunn til at bol-

lene jeg kjøpte og agurken er pakket inn i plast: De holder seg lengre. Da druer ble solgt i løsvekt, var svinnet på 10–15 prosent, ifølge tall fra Bama. Når druene emballert i plast, sank svinnet til 1–2 prosent. Matsvinnet synker dramatisk. Ergo ligger det en stor miljøgevinst i å bruke plast.

Jeg skal ikke holde en veldig lang forsvarstale for plast, men det er vanskelig å underslå at plast har mange positive egenskaper. Det er billig, veier lite og er (relativt) slitesterkt. Når den opprinnelige egenskapen «er brukt», for eksempel som beskyttelse for en matvare, har den fortsatt gode egenskaper ved seg; den kan gjenvinnes og brukes på nytt eller brennes, slik at man utnytter energien den representerer. Plast har, kort sagt, mange ålreite egenskaper. Bortsett fra som søppel i naturen.

Plastposen er i skuddet for tiden, av alle gale årsaker. Saerlig når de dukker opp i hvaler utenfor Sotra. Man kan kanskje hevde at alle burde hatt handlenett av bomull, men det har vi ikke. Vi er antagelig mer opptatt av at det skal vaere enkelt. Og nettopp derfor har vi plastposer. Er det vår eller plastposens skyld at vi kaster den i naturen? Hvorfor ligger det strødd med søppel langs de fleste norske veier? Sannsynligvis fordi altfor mange bilister er så late at de kaster søppelet ut vinduet. Og ikke i en søppelbøtte.

Samtidig er det verdt huske på at vi nordmenn i svaert stor grad bruker plastposer til fornuftige ting. 82 prosent av posene brukes til å kaste avfall. 15 prosent gjenvinnes til nye plastprodukter. Kun tre prosent går med restavfallet, ifølge Miljødirektoratet.

Det er høl i huet å kaste ting i naturen, enten det er på sjøen eller andre steder. En bruskork kan gjøre stor skade på et dyr som spiser den og får den i magesekken. Men den kan også bli en kontorstol. Det siste blir den imidlertid aldri dersom du kaster den i grøfta. All verdens hav og strender er fulle av søppel fordi vi kaster ting på feil sted. Fordi vi ikke bryr oss med å håndtere avfallet som nettopp det, og som en potensiell ressurs. Ergo blir avfallet et problem og ikke en del av løsningen. Dessverre.

Så kan man innvende at riktig håndtering av avfall og gjenvinning ikke løser alle problemer. Plastavfall kan bli til en fleecegenser som igjen avgir bitte små plastpartikler når du vasker den. Og det kan jo hende at vi kan lage plasttyper som ikke blir liggende i hundre år dersom det kommer på avveie. Slike problemstillinger krever opplagt mer oppmerksomhet. Det er fascinerende at vi har skarpskodd ekspertise midt iblant oss som jobber med å finne

løsningen på slike problemstillinger: I begynnelsen av februar kom meldingen om at lokale Norner Research skal lede et stort forskingsprosjekt for å utvikle ny kompetanse og teknologi for produksjon og gjenvinning av plastemballasje. Forskningsrådet har lagt 25 millioner kroner i potten til prosjektet der Nofima, Papir- og fiberinstituttet (PFI), Østfoldforskning og NTNU deltar.

Når vi gjenvinner plast i dag, er sluttproduktet typisk mindre komplekst enn det opprinnelige. De med peiling på slikt kaller det «downcycling». Kan vi snu dette? Kan vi gjøre plastproduksjonen mindre avhengig av fossile råstoffer? Det er utvilsomt svaert spennende tanker som skal tenkes i Norner-lokalene i årene som kommer.

Men det hjelper ikke å forske på nye måter å produsere og gjenvinne plast hvis vi fortsetter å kaste den fra oss der den ikke skal kastes. Hvaler spiser ikke plastposer hvis vi bruker plastposene noen ekstra ganger når vi går på butikken. Eller leverer dem inn til gjenvinning. Det er like logisk som at Rosenborg ikke kan skåre mål på Odd dersom Odd har ballen i sin besittelse. Best å ikke gi dem ballen.

Og bollene jeg kjøpte? De var sikkert bakt lenge før vi spiste dem. Noen kulinarisk opplevelse var det i alle fall ikke. Jeg kjøper dem neppe igjen. God helg, Telemark!