Hva er ditt møbel som du aldri kommer til å kvitte deg med?

Jeg har kamuflert dem med en liten, rutete duk, men det gir en egen tilfredsstillelse å vite at de er der. Bordet under TV-apparatet er ikke noe bord, men består av to gamle trekasser som en gang tilhørte Vinmonopolet. Statsbedriften kvittet seg med dem en gang på 1970-tallet. Et par av dem havnet etter en del omveier i min eie, og de tjente både som flyttekasse fra den ene midlertidige boligen til den andre, og som møbler. Jeg kommer aldri til å kassere dem, selv om økonomien sikkert tillater at jeg kjøper noe nytt. Det finnes et sånt møbel i de fleste hjem. Det er kanskje ikke et tema man diskuterer med kolleger i lunsjpausen. Da blir man lett sett på som en underlig skrotnisse. Men i noen sammenhenger får man vite det likevel. Historiene om godstolen som eieren aldri finner maken til i sittekomfort, selv om den knirker og er falmet i en grad som gjør den til alt annet enn en pryd for stua. Dobbeltsenga som inneholder så mange minner at den kunne vaert den John B. Sebastian synger om: «I wish that I could sit back in a bed in some hotel, and listen to the stories it could tell». Eller er det kjøkkenstolen? Den du har møtt dagen på gjennom år etter og, og som er som en trofast venn å møte før du går løs på dagens dont. Strengt tatt er det ganske mange møbler rundt om i de tusen hjem som burde byttes ut, dersom beboerne ville vise fram sin gode smak, eventuelt gode økonomi. Men man blir så lett vant til møblene. Om andre synes de er umoderne, smakløse el- ler hva det er, så dem om det. Det kan ligge veldig mye hjemmehygge i noen gamle møbler.