Da fråhaldsrørsla dreiv med fyllekøyring
I 1956 testa Motorførernes Avholdsforbund om promille var positivt eller negativt for bilkøyring. I etterkrigstida slapp også dei som tråkka for hardt på gassen billig unna.
Tryggleiken var det så som så med da den moderne bilismen kom til Telemark etter krigen. Det går fram av ein artikkel i Årbok for Telemark for 2002, skriven av Tor Ketil Gardåsen. Han har igjen i stor grad basert informasjonen sin på Vardenreportasjar frå 1950- og 1960åra.
I denne perioden opplevde landet velstandsauke og økonomisk vekst. Den siste rasjoneringa på bilar vart oppheva i 1960. Dette medførte at Kari og Ola Nordmann kunne kjøpe seg bil.
Fyrst i edru tilstand
Bilen var noko nytt, og sjåførane skulle hauste erfaringar. Ei av dei spesielle hendingane var da fråhaldsrørsla – med assistanse av politiet – arrangerte promillekøyring på sportsplassen til Odd i november 1956. Motorførernes Avholdsforbund (MA) stod bak opplegget, der dei 15 deltakarane skulle teste om det var farleg å køyre bil med alkohol i blodet. Varden hadde stor omtale av dette 4. november 1956.
Skjenka Brandy spesial
Sjåførane køyrde fyrst i edru tilstand 70 meter på ein vanskeleg bane med mange trafikkfeller. Deretter fekk deltakarane servert to centiliter med Brandy spesial per kilo kroppsvekt, nøyaktig målt av doktor Hele Pande i kjellaren til turnhallen. På den andre køyringa skulle sjåførane ha rundt 1,0 i promille.
Etter arrangementet uttala avdelingssjef Ole S. Kristoffersen i politiet at det ikkje var tvil om at alkoholen reduserte køyreeigenskapane. Ein del av deltakarne køyrde raskare med promille i blodet, men her kunne ikkje politisjefen seie om dette var ein fordel, ifølgje reportasjen i Varden.
Følte seg friare
Brannkonstabel Leif Eriksen var ein av prøvekaninane. Han følte at køyringa gjekk betre med med «litt innabords».
– I første omgang virket det distraherende at sjåførlaereren satt ved siden av meg i vognen, fortalte Eriksen:
– Men da jeg hadde drukket opp min del av konjakken, følte jeg meg mer fri og hadde fem prikkfrie porter, mot bare to i første. Resultateforbedringen kan delvis skyldes at jeg var blitt bedre kjent med den fremmede i bilen ved annen gangs kjøring. Jeg tror et menneske kan kjøre like godt med en slik promille som når man ikke har drukket, men det lønner seg likevel å holde seg på den riktige siden av loven», sa Leif Eriksen til Varden.
Rolf Aslesen var ikkje heilt sikker, men trudde han klarte seg best med promille...
Hendeleg uhell
Generelt var det lite fokus på trafikktryggleik i etterkrigstida. Sjåførar med «svin på skogen» slapp ofte billig unna. Gardåsen skriv i nemnde artikkel i årboka at lensmannen sjeldan klandra folk for køyringa.
Ved ein kollisjon på Klosterskogen i Skien i februar 1960 fekk ei drosje – som køyrde inn i ein møtande buss – hard medfart. Lensmannen i Solum kom og foretok dei nødvendige oppmålingane, men karakteriserte samanstøyten som «hendelig uhell» der ingen kunne lastast.
Burde få moped
Det var generelt svaert liberale haldningar til bil og trafikk i etterkrigstida.
I april 1957 uttala bilsakkyndig Arnold Rønning til Varden at 14-15-åringar burde få køyre moped. Han meinte da at mopeden var framtidas sykkel, og at ei senking av aldersgrensa ville ha mykje for seg. Bilsakkyndigen viste til at med ei slik lov kunne elevar med lang veg til skulen kome seg til undervisningsinstitusjonen på eiga hand. Rønning såg ingen fare i dette, og meinte det var like lett å køyre moped som sykkel.
Tryggleiken i bilane var heller skral. Da Torkjell Sannes i Gjerpen i april 1960 hadde fått montert belte i bilen, blei det reportasje i Varden. Gjerpensmannen var da ein av få i Telemark som hadde dette. Han sa at det vart ein vane å bruke beltet, og var ikkje samd i dei som meinte at det gav falsk tryggleik. Ifølgje Sannes var det derimot ingen automatikk i at farten burde aukast med bilbelte.
Lite hjelpsame
Avisene var talerøyr for god trafikkultur og samarbeidde med politiet om dette. I april 1960 spela ein Varden-medarbeidar ein hjelpetrengande bilist. Han stod med hovudet i motoren både på Bøleveien og i Fjaerekilen, for å sjekke kor mange bilar som stoppa for å hjelpe.
– Resultatet var nedslåande. Berre ein av kring 150 sjåførar stoppa for å hjelpe. Dei fleste sjåførane såg helst ein annan veg og tråkka enda hardare på gasspedalen da dei fekk auge på den uheldige bilisten, ifølgje Varden-oppslaget den gongen.
Føremålet var å dele ut bilbelte til dei som stoppa, men etter å ha stått eit par timar måtte jourmalisten vende tilbake til redaksjonen med resten av beltehaugen. I avisreportasjen fekk sjåførane det glatte lag for framferda.
Desse innslaga er kanskje nok ei påminning om at slett ikkje alt var betre i tidlegare tider.
Men da jeg hadde drukket opp min del av konjakken, følte jeg meg mer fri og hadde fem prikkfrie porter, mot bare to i første. Leif Henriksen, brannkonstabel og deltakar i alkohol-test Dei fleste sjåførane såg helst ein annan veg og tråkka enda hardare på gasspedalen da dei fekk auge på den uheldige bilisten. Varden-oppslag i 1960