Erna - du skulle sett dem!
Vår gode statsminister holdt en aldeles nydelig tale for kongeparet på deres store dag. I den anledning nevnte hun den fantastiske veksten Norge har hatt i de siste 50 årene og understreket det kvinnene har betydd da de gjorde sitt inntog i arbeidslivet. Helt enig!
Men det høres nesten ut som at hun i likhet med unge feminister mener det er først i de siste tiårene kvinnene har deltatt i arbeidslivet. Mener de dette, er det en total misforståelse av vår historie. Derfor ønsker jeg å fortelle litt om hvordan jeg opplevde kvinnenes slit og strev i min barndom og ungdom, det vil si vår naere fortid, og som for meg er mildt sagt imponerende. Først ser vi på hvordan en historiker har beskrevet Norge i 1939:
Vi var 3 millioner. Noen mener at i Vest-Europa var det bare Portugal som var fattigere enn vi. 700.000 av oss var uten elektrisk strøm. Bare litt over en tredjedel av alle norske gårdsbruk hadde innlagt vann på kjøkkenet.
Vannklosett manglet i 35 prosent av boligene i Oslo.
Så fikk vi krig og okkupasjon i fem år som utarmet oss enda mer. Vi hadde rasjonering fra september 1939 til 1952 - biler rasjonert til 1960.
Hvordan var forholdene i ei lita bygd et sted på kysten? Kvinnenes rolle i produksjonen for eksempel? Det er ikke for sterkt sagt at det var kvinnenes arbeid, slit og dyktighet som gjorde at vi ikke sultet og led nød. Ingen overdrivelse!
Produksjonen av flatbrød er ett eksempel: «Bakstekjerringa» startet tidlig på dagen. I stor fart ble emnene laget. Hun fikk dem like store. Så kom de på bakstefjøla. Kjevlet brukte hun på en slik måte at leiven gikk rundt på fjøla, og leivene ble like store og runde. Da kvelden kom, var ei 100-liters tønne fulle av flatbrødleiver som var nok til en familie på fem i løpet av et år. Det var noe til produksjon, og slik gikk for seg i alle heimer og på ulike områder.
Erna, du skulle sett slaktet da det kom inn enten det var en oksekalv, sau eller gris. I løpet av noen dager var de forvandlet til deilige kjøttruller, sylteflesk, lungemos, steika til julaften. Vi tar også med spekeskinka og fenalåret. For en produksjon av mat! Så flinke kvinnene var!
Jeg ser dem for meg da mannen var dratt på lofotfiske. Bar vatn fra brønnen til kyr på båsen, sauer og hest. Ungene var selvsagt med i arbeidet etter hvert som de vokste til. Ikke uvanlig at jenter i 12/13-års alderen kunne melke.
Det hardeste jeg husker var klesvasken om vinteren med flere kuldegrader. Slå hull på isen på bekken for å skylle klaerne. Noen ganger var jeg med. Bror min og jeg skylte på skift. Når hendene var nesten stivfrosne, var det å stikke dem i lomma. Så fikk nestemann overta.
Detraresteav alt: Vi følte oss ikke fattige. Kanskje fordi vi hadde det så likt alle sammen. Og kvinnenes arbeid og slit var slik det hadde vaert i hundrevis av år. Derfor ingen grunn til spesiell oppmerksomhet.
Vi som har fått vaere med på ferden fra fattig- til rikmanns-Norge, får si takk for en eventyrlig reise hvor kvinner fortsatt står på for fullt, men har skiftet jobb.