Arbeidskontoret og mannen med ljåen

Arbeidskontoret, trygdekontoret og sosialkontoret heter vel strengt tatt Nav nå. Uansett så har disse utbetalende myndigheter fått papirskrekk. Og det er ikke moro for folk som har fasttelefonen som det mest digitale apparatet i stua. Olga på 102 hadde håpet å slippe datakurs, i hvert fall med det første, men nå er det frivillig tvang for alle som ønsker å motta pensjonen. Med unntak av papirflyene på kantina, er det nå bare internett som gjelder på offentlige verksemder. Det er jo en god forretningsidé, det der: Å sende brev til folk som ikke får lest det. Mye av meningen med å digitalisere er jo å gi yrkesaktive under 60 en slags mestringsfølelse: Se hva vi får til mens de som er enda eldre er satt helt ut. Mange skjemmes til og med over å gå i minibanken når man vet at det er fullt mulig å vipse. Vi kunne nok trengt litt røsking i eventuelt hår, her vi sitter og hoverer. En enda bedre straff hadde trolig vaert å sette oss til å gjøre noe som de over 80 kan. Kjepphøye hageeiere kunne jo prøve å bytte ut kantklipperen med en ljå. Når det gjelder ljå, så er undertegnede en av de få her i landet som fortsatt kan bruke den, så jeg skal gjerne holde kurs i den grad noen er interessert i å hilse på mannen med ljåen. Det er det sikkert ikke. Noen mener det er gammeldags å slå med ljå, men det går cirka ti ganger så raskt som å bruke en kantklipper, bare så det er nevnt. Og så bråker det ikke. 40-åringer som kan alt burde også bli satt til å sette opp en hesje eller bryne seg på en slipestein. Det siste kan ikke anbefales uten tilsyn av voksne over 90. Svaert mye har aldri gått så seint som nå. Det tar så mye tid å laere nye dataprogrammer at vinninga går opp i spinninga. Og så skal vi jo glemme de gamle programmene. Også det tar tid, selv om jeg synes det blir lettere å glemme med årene. Akkurat på det området går det rette veien.