Om «den stygge krigsgenerasjonen»
Arne Nygaard har 6.6. et innlegg med tittelen «Den stygge krigsgenerasjonen» der han nevner meg, og kommer med et sitat jeg ikke kjenner.
Han beskriver sine foreldre som tok aktivt del i laererstriden i 1942. Han går ut fra at meningen med Laerersambandet var å «nazifisere» laerere og elever.
NS-folk flest opplevde fra 1930-årene det å bli kalt «nazist» som hets, og at de ble pådømt sosialistenes internasjonalisme. Tvert imot skulle dette vaere det første lauget som forberedelse til det valget som skulle vaert holdt i 1939.
Det at Norge i 1940 lå åpent for invasjon, så NS-folk på som det endelige bevis på at parlamentarismen og partiene, innført i 1884, 70 år etter Grunnloven, medførte svake regjeringer og ubrukelig forsvar. De ville tilbake til 0-partisystemet og mente at «Bondeparagrafen» i Grunnloven, som fastslo at 1/3 av representantene skulle komme fra landdistriktene, betød at Stortinget skulle velges ut fra yrkestilhørighet. Derfor skulle alle voksne tilhøre et «laug», der alle tilknyttet bransjen var med, uavhengig av status ellers. Quislings statssekretaer Finn Thrana beskriver i sin bok «Vi ville et land som var frelst og fritt» innføringen av «Lov om ungdomstjeneste». NS-folk regnet med at den sivile motstandskampen var et samarbeid mellom Terboven og Berggrav. Berggrav hadde i 1940 et langt bedre samarbeid med tyskerne enn NS. Begge var imot Quisling. Terboven startet kirkestriden med sin tale ved Statsakten 1.2.1942. Der angrep han Berggrav i stedet for å fortelle det som var avtalen: At det etter et par måneder skulle komme en fredsavtale, som ville gjøre slutt på okkupasjonen av Norge, og gjøre Terboven og øvrige tyskere overflødige i Norge. Norske soldater skulle brukes til å forsvare Norges nøytralitet.
Det er riktig at «Lov om nasjonal ungdomstjeneste» av 5.2.1942 var et tysk initiativ, fra Terboven. Quisling ønsket ikke noen motsetning i de par månedene han regnet med var igjen av okkupasjonen. Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
var imot, og anså at det var umulig å gjennomføre loven. Saerlig ministrene Stang og Lunde var meget betenkt. Minister Stang lot seg intervjue 7.2. der han bl.a. sa: «Foreldrene skal ikke vaere redd for at vi vil ta barna deres bort fra hjemmet. Tvert imot er det vår oppgave å føre dem tilbake til hjemmet og laere dem hva et godt hjem betyr for dem, og hvilke forpliktelser det gir».
Han understreket også at loven ville bli gjort gjeldende for begrensede områder og aldersklasser etter som det viste seg hensiktsmessig. Ingen var forpliktet til å melde seg til tjeneste før det ble utsendt saerlig beskjed. Motstanden ga Terboven grunn til å forbli i Norge. Kirkenesferden sto Terboven bak. Han hindret også at laererne fikk komme hjem så snart de hadde underskrevet på at de ville stå i Laerersambandet. Ingen døde på grunn av dårlige forhold. En laerer døde dessverre i en arbeidsulykke.
Det er godt at NS-barna i Nygaards hjembygd hadde det bedre enn andre steder. Mobbing av NS-barn var hjemlet i hjemmefrontens hovedparole. At familien til hedersmannen og NS-mannen poståpneren, klarte seg, skyldtes at datteren overtok stillingen da faren ble fratatt den. Datteren til lensmannen ble godtatt fordi hun tok avstand fra faren som var NS-medlem. Hun ble trøstet av klassekamerater i sin fortvilelse over at faren hadde fått «ordentlig juling» av en han hadde arrestert.
Det har til alle tider vaert lensmenns oppgave å hindre illegale/ulovlige handlinger. Lensmenn avgjorde ikke hvem som ble sendt til Tyskland. På slottet var det et benådningskontor som forsøkte å hindre deportasjoner. En av de anklager min mor, fylkesleder for NS-kvinnene, ble frikjent for, var at hun skulle ha visst at det foregikk tortur av fanger før frigjøringen. Nygaard bekrefter at det foregikk etterpå.
Om Norge var blitt fritt under NS-styre, kunne ytringsfriheten ikke blitt verre enn den ble for NS-folk etter krigen. De første årene ble slike ytringer straffet, senere totalt neglisjert. Det er godt det er bedre nå, etter at de aller fleste i krigsgenerasjonen er døde.