Når døden redder liv
I dag lever folk lenger enn tidligere, den medisinske utvikling blir stadig bedre og derfor øker også behovet for organer parallelt til folks sykdomstilstander.
Som en del av det operative helsepersonellet i min aktive tid som operasjonssykepleier, har jeg vaert med på donorproblematikken, noe som gjør noe med en. Spesielt der utgangspunktet er trafikkulykke(r) som ligger til grunn for donasjon, dette gjør et stort inntrykk på helsearbeideren. Man arbeider hurtig og gir optimal behandling så langt det er mulig, ingenting blir uprøvd i en ulykkessituasjon. En ulykke er en ekstrem vanskelig situasjon for de pårørende, først må de forholde seg til selve ulykken, så til spørsmålet fra helsepersonellet om de vil donere friske organer fra den ulykkesutsatte til personer som vil trenge disse. At man kan donere er grunnet pasientens store hodeskader, som grunnet hjernens mangel på surstoff gjør at hjernen dør. Når man fjerner organer fra en «frisk» pasient, gjør dette et stort inntrykk på helsearbeideren som arbeider midt i en krevende situasjon. Tanken på at de uttatte organer redder liv og gir livskvalitet til flere personer, gjør at man arbeider maksimalt og godt. Hvordan få budskapet ut om hvor viktig en organtransplantasjon er? Jeg vet at flere ungdommer baerer kort hvor de tillater organtransplantasjon om ulykken skulle vaere ute, men det kunne vaert mange flere som hadde disse. Her må myndighetene få på plass en god innføring og markedsføring av viktigheten ved å vaere en potensiell donor, på lik linje med de fleste kampanjer. Her burde en egen organdonasjonsforening startes fordi den ville bli meget viktig i den videre utvikling av medisinske framskritt.