Er det «ut» å ha sommerjobb?

Det var uutholdelig kjedelig der jeg satt. Dag ut og dag inn. I prinsippet gjorde jeg ikke noe som helst. Med unntak av morgenrutinen som besto i å flytte tråbilene ut av garasjen. Og sette dem tilbake igjen på kvelden. Jeg tror jeg fikk 20 kroner timen eller så for å vaere «vakt» ved tråbilene på Lekeland. Dette var min første sommerjobb.

Senere fikk jeg større oppgaver. Jeg avanserte til å plukke søppel og holde orden, steke hamburgere og pommes frites. Jeg rykket aldri opp til badevakt. Jeg var ikke gammel nok til å kjøre toget. Men jeg fikk anledning til å vaere personen inne i «Dino» og den hattebekledte bjørnen (eller hva det var). Det var nokså lange dager. Ikke spesielt godt betalt. Det var et mareritt å få i oppgave «å vaere Dino». Man kan knapt forestille seg hvor ondskapsfulle småbarn kan vaere når de finner ut at det faktisk er en fyr inne i drakta. Og hvis man sparker hardt nok, får han vondt. For ikke å snakke om hvor snublende naer man er overoppheting når man labber rundt i et digert kostyme i over 30 grader.

Men, har jeg grunn til å klage? På ingen måte. Det er knapt mulig å relatere sommerjobben på Lekeland til det jeg har gjort senere i livet, men jeg laerte utrolig mye. Om å forholde seg til arbeidstider. Om å ha ledere. Om å yte. Om å jobbe. Om å få lønn. Kort sagt: En mengde ting som er relevant for arbeidslivet som sådan. Sommerjobben på Lekeland, gjennom flere år, er noe jeg ser tilbake på med glede.

Denne uken publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) tall som viser at stadig faerre tenåringer har erfaring fra arbeidslivet, enten i form av deltidsjobb eller sommerjobb. Tallene viser at nesten tre av fire 17-åringer hadde inntekter fra slike jobber på slutten av 1990-tallet, mens under halvparten av 17-åringene hadde det i 2015. Det er et ganske dramatisk fall. Sysselsettingen blant tenåringene viser at det svinger litt med konjunkturene, men trenden er krystallklar: Stadig faerre tenåringer kan vise til erfaring fra lønnet arbeid. Hvorfor, og hva betyr dette?

Hvis vi konsentrerer oss om sommerjobb, sier folk jeg har drøftet temaet med – og som har innsikt i det lokale arbeidsmarkedet – at det ganske enkelt er vanskeligere å få sommerjobb nå enn før. Det stilles høyere krav til både kompetanse og alder; man må, mer nå enn før, vaere 18 år for å utføre visse arbeidsoppgaver. Er du under 18, er det vanskelig. Man må også vaere tidligere ute enn før. To andre momenter trekkes også fram: 1) Ungdom vil også ha ferie og 2) Enkelte «klassiske» sommerjobboppgaver ivaretas på annet måte; skal vi ha malt et gjerde er dette noe vi gjerne setter ut. Et lite dykk i SSB-tallene viser at ungdom fra Sogn og Fjordane og Finnmark skiller seg saerlig ut. Det er disse som jobber klart mest. Telemark er omtrent på snittet. Oslo har den soleklart laveste andelen 17-åringer med yrkesinntekt. Godt under 40 prosent av 17-åringene i hovedstaden tjente egne penger i 2015. SSB peker på at dette kan ha med økt arbeidsinnvandring, primaert fra Sverige, å gjøre. Enkelt sagt: Unge svensker kommer til Oslo for å jobbe innen varehandel, hotell og restaurant.

SSB-tallene viser også at det er ungdommer som kommer fra husholdningene med lavest inntekt som jobber minst, mens de som har foreldre som tjener mer jobber mer. De som har foreldre som tjener aller mest, jobber litt mindre, men likevel langt mer enn de med lav inntekt. Tallene avdekker også at de som har foreldre med trygd som hovedinntekt, jobber klart sjeldnere enn de som har foreldre i fast arbeid. Man skulle kanskje tro at de som har størst behov for litt ekstra i pengepungen er de som jobber mest, men slik er det altså ikke. SSB antyder at dette kan ha med tilgang på jobb å gjøre. Foreldre med større nettverk og bekjentskapskrets, for eksempel gjennom jobben, kan lettere skaffe ekstrajobb eller sommerjobb til barna.

Deterogså stor forskjell på unge med og uten innvandrerbakgrunn: «Bare halvparten så mange unge med innvandrerbakgrunn hadde egne yrkesinntekter i 2015 sammenlignet med unge uten innvandrerbakgrunn. Blant unge mellom 15 og 17 år som selv hadde innvandret til Norge, var bare 20 prosent registrert med yrkesinntekt i 2015,» skriver SSB. Mye av forklaringen er sannsynligvis den samme som over, altså at man er bosatt i større kommuner (deriblant Oslo) og/eller har foreldre med det som omtales som «svak yrkestilknytning».

Vi må nok bare forholde oss til at samfunnet (og naeringslivet) endrer seg. Man må, for eksempel, vaere minst 18 år for å selge tobakk, vin og øl eller ha førerkort for bil. Eller jobbe mer enn åtte timer i døgnet. Det er slett ikke alt man kan gjøre hvis man ikke er myndig. Fordi man ikke har lov. Da blir det mer krevende å få jobb. Og at det er vanskeligere å få sommerjobb nå enn før, enten man er over eller under 18 år, er forholdsvis ubestridt. Det betyr ikke at det er umulig.

Kan hende enkelte opplever et snev av moralsk forargelse over at ungdommer også vil ha ferie. Jeg tror at alle har godt av litt ferie av og til. Men, om jeg skal vaere helt aerlig, jeg er helt sikker på at ungdom ikke har vondt av å jobbe. Jeg tror ikke det er snev av dekning for å hevde at ungdommen er blitt lat, men jeg er helt sikker på at det kan vaere svaert fordelaktig å vise til arbeidserfaring. Uavhengig av hva denne erfaringen består i. Sånn sett er det neppe en utpreget heldig utvikling at stadig faerre tenåringer jobber. Og det er mer enn bekymringsfullt at noen grupper av 17-åringene har vesentlig lavere yrkesdeltakelse enn andre. De som har aller mest behov for en sommerjobb (og/eller deltidsjobb) er de som i minst grad har det. Det er nokså elementaert at det er lettere å få jobb senere i livet dersom man har litt på cv-en.

Direktør i Adecco, Region Nord, Bjørn Wiik, sa til NRK nokså nylig at de kan få 200 søknader til en butikkjobb samtidig som de sliter med å få ungdom til å ta en lagerjobb. Et raskt nettsøk viser også at alt fra Nav-direktører til ungdommer hevder at ungdom er blitt mer kresne. At jobben ikke er interessant nok. Jeg tror ikke det gjelder alle. Langt ifra. Men det er kanskje en del av bildet.

Når jeg ser tilbake på sommerjobb som tråbilvakt, glovarme dager i «Dino»-kostymet, iskalde og mørke vinterkvelder med reklameombaering, telefonsalg og support, er det ikke nødvendigvis ord som «superspennende» jeg griper etter. Men det var en jobb. På hvert sitt vis. Det ga penger som brant i lomma. Muligheter. Og det var – og er – laererikt. Relevant, om enn ikke direkte. Jeg ville aldri ha vaert foruten.

Kan hende det er helt kurante forklaringer på hvorfor tenåringenes yrkesdeltakelse går ned, men jeg håper virkelig det aldri blir «ut» å ha sommerjobb. God helg og god sommer, Telemark!