Deponi-ideene i Brevik
I PD 15. juni uttaler Carl Hartmann seg om naermere bestemte villedende opplysninger fra deponimotstandere. Dette kan synes riktig for noen motstanderes del og skyldes dels mangelfulle opplysninger fra både Noah og forurensningstilsyn/direktoratet.
Så lenge vaeskenivået i det gamle bruddet på Langøya er lavere enn sjøens nivå vil det ikke sive ut store mengder forurensing. Etter at deponiet er lukket med overhøyde, vil høyere vanntrykk inne i deponiet bidra til å forurense sjøen omkring. Men Langøya er velsignet med vannstrømmer fra både Drammenselva og Skagerak og dette vil tynne ut forurensningene i en grad som avhenger av vekslende strømningshastighet.
Den forurensning av sjøen som noen motstandere har beskrevet, kan vaere blakket vann fra Noahs utpumping av deponivann. Dette for å holde deponivannets nivå lavere. Jeg går ut fra at det her påhviler Noah ansvar for at det utpumpete vannet er renset for aktuell forurensning. Når det lett kan observeres ovenfra, er det tydligvis ikke renset for finpartikler.
Dette så langt for Langøyas del, selv om deponiet heller aldri skulle vaert lagt der. Men det er deponi i Dalen gruver, Brevik, det nå dreier seg om. Hartmann uttaler seg om lav løselighet av gips i vann uten å ta forbehold om vannets kjemiske sammensetning slik det vil opptre i gruvene. Det er ikke mulig å bestemme saltgehalt og annet på forhånd. Med de deponimengder som er omtalt, er selv lav oppløsningsrate mer enn nok til å påføre omgivelsene stor forurensning. Dette også sett på bakgrunn av lite vannstrøm i Eidangerfjorden i forhold til Langøya.
Det er ikke riktig å vise til at giftige stoffer også finnes i naturen som aksept for å plassere giftdeponier i urbane strøk. Spesielt i det tett befolkete området BrevikHeistad er det ikke miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlig å legge avfallsdeponier. Slik lokalisering vil skape uakseptabel risiko for mange mennesker og miljø.
Hartmann trekker frem Noahs faglige kompetanse og anerkjennelse. Dette tillater jeg meg å betvile, spesielt når det gjelder deponering i en gammel gruve som Dalen. Det er solid kompetanse som tar til orde mot Noahideene. Ved siden av jevnt høyt opplysningsnivå i befolkningen, har til eksempel Ø. Dalland bl.a. professorkompetanse i miljøplanlegging. Siv.ingeniørene Egil Ronaess (prosesskjemi) og undertegnede (ingeniørgeologi) har vaert sentrale i de aller fleste ilandføringsprosjektene av olje/gass (lagring i fjellhaller) i Norge. Disse har lekkasjeproblematikk naer analog med avfallsdeponier i berg. I Hagantunnelen (1999-2002) ble alle våre erfaringer i berginjeksjon prøvet ut med optimalt resultat. Dette var oppsiktsvekkende i en industri som tidligere var belastet med kostbare fadeser innen faget berginjeksjon.
I Hagantunnelen ble standard satt for miljøvennlig cement/mikrosilika som injeksjonsmasse, sterkt begrenset masseutbredelse kun rundt tunnelen. Ønsket tetthet over hele tunneltraseen ble oppnådd med kun nødvendige kostnader selv om forholdene var ekstremt vanskelige. Resultatene ble gjort kjent gjennom flere foredrag og rapporter både nasjonalt og internasjonalt. Styret i NFF (Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk) anmodet om internasjonal presentasjon på konferansen Construction i London 2003.
Vår kritikk av deponi i Dalen gruver er dels basert på at Noah ikke ser ut til å ha fått med seg flere erfaringer som er vunnet og publisert fra fullførte tunnelprosjekter.
Da vår kritikk har vaert basert på solide faglige erfaringer finner vi det merkelig at Miljødepartementet ikke engang har besvart våre tidligere skriv, kun kvittert for mottak. Dette sett i relieff til at direktøren for Miljødirektoratet (jurist) i fjor reiste rundt å forhåndsanbefalte deponering i Dalen gruver, lenge før deres og andres utredning forelå. Likeså har vi fått med oss at Miljøministeren i foredrag ved Høyskolen i Oslo og Akershus 4. mai i år uttalte at han stoler på sitt direktorat i denne saken.
Vi oppfatter begge utsagn som uansvarlig arroganse og forutinntatthet, basert på sviktende faglig grunnlag. Dersom slik ukultur skal få bre seg, går også vårt norske demokrati vanskelige tider i møte. Spesielt i Grenland der styrken i lokaldemokratiet også bygger på god teknisk miljø og helsefaglig bakgrunn samt erfaringer i befolkningen.