«Hvis du jobber hardt de første årene, får du et godt liv. Hvis du slapper av de første årene, sliter du resten av livet»
Fram til han var 15 år bodde Mujtaba (23) i en afghansk landsby uten strøm. Da han kom til Norge fikk han lyst å finne ut hvordan noen dører kunne åpne og lukke seg selv.
Som 15-åring reiste Mujtaba Azimi alene gjennom Europa for å slippe unna Taliban. Hardt arbeid og stå-påvilje har gitt ham utdannelse og fast jobb.
For seks år siden var Mujtaba det som kalles enslig, mindreårig asylsøker. I dag er han det som kalles dyktig, nyutdannet håndverker. – Hvis alle innvandrere var som Azimi hadde det ikke vaert noen sak, sier sjefen hans, John Egil Faeraas.
På Elektro 4 kaller de ham nemlig Azimi. Det er etternavnet hans, men enklere for trauste nordmenn å huske og uttale enn fornavnet Mujtaba.
– På den andre jobben min kaller mange meg Mustafa, smiler Mujtaba. Det er også helt ok for ham. I folkeregisteret heter han Mudjtaba med «d» fordi politiet skrev feil da han kom som asylsøker. Heller ikke det tar han så tungt, og bruker begge skrivemåter selv.
Flyktet fra Taliban
Mujtaba Azimis store reise begynte for sju-åtte år siden. Da forlot han landsbyen Chawni og hele den verden han hadde kjent i sine 15 første leveår.
-Vi levde et helt vanlig liv. Pappa drev butikk og mamma tok seg av oss barna. Der vi bodde var det politiet som bestemte om dagen, men Taliban som styrte om natta, forteller han.
Moren var redd for at de bevaepnede islamistene skulle slå kloa i sønnene hennes og kreve at de ble talibansoldater.
– Mamma bestemte at vi skulle prøve å flykte til Europa.
Mor og sju barn la på reise med hjelp fra smuglere som skulle få dem usett over grenseovergangene. Mujtaba var 15 år og eldstemann i flokken. De andre var fra tre til 13 år gamle.
Ble helt alene
Mujtaba visste ikke hvor de var eller hva som var bestemmelsesstedet. Etter et år på flukt kom han fram til Norge, helt alene.
– Da vi skulle krysse en grense – jeg tror det var mellom Iran og Tyrkia – kjørte mamma og søsknene mine bil, mens jeg måtte gå fordi det ikke var plass til alle, og jeg var den største av barna. Resten av familien ble stoppet og sendt tilbake til Afghanistan, mens jeg kom meg over grensa, forteller Mujtaba.
Reisen hans fortsatte i månedsvis uten at han visste hva som hadde skjedd med resten av familien. Før han fylte 15 hadde han aldri vaert i Kabul, 20 mil hjemmefra. Nå reiste han gjennom land han knapt hadde hørt om før: Bulgaria, Hellas, Italia, Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige og til slutt Norge.
Gjemte seg
Han visste ikke hvor reisen skulle ende før den plutselig gjorde det.
-Noen ganger lå jeg gjemt i en bensintank eller på toppen av lasten i et vogntog. Mange steder måtte jeg vente noen uker før menneskesmuglerne fikk overført penger til den som skulle ta meg med videre. – Var du ofte redd? – Ja, flukt er slik; livet ditt er i fare hele tiden.
Flere grenseoverganger ble krysset til fots.
– En gang måtte vi gå over bratte, spisse fjell. Jeg klarte ikke å holde følge, og sa til en av de andre: «Det går ikke, jeg er skikkelig sliten.» En av menneskesmuglerne som ledet oss hørte det, og jeg ble banket opp. Når jeg ser tilbake tenker jeg at vi mennesker tåler mer enn vi tror.
Spiste bare yoghurt
Mujtaba forteller at han fortsatt ikke orker å spise yoghurt. Det var stort sett det eneste han fikk å spise det året han var på flukt – nok for et helt liv.
I Norge ble han først plassert på et mottak i Grimstad. Etter ni måneder der ble han bosatt i et kollektiv for mindreårige asylsøkere i Skien.
– Jeg var deprimert og lei meg og syntes det var vanskelig å bo i fellesskap sammen med seks andre gutter. Kommunen ville ikke la meg bo alene, men til slutt fikk jeg lov å flytte i egen leilighet på Gråtenmoen, forteller han.
Tross ensomhet og tunge tanker gjøv han løs på det nye livet.
– Norge var en helt ukjent verden for meg, men vergen min, Gunnar, laerte
meg veldig mye.
På voksenopplaeringens norskklasser rykket Mujtaba fort opp trinn for trinn. Etter et år var han så god i norsk at han kunne begynne på en videregående utdannelse.
-I Afghanistan er det veldig viktig å prøve å få statusyrker som lege og ingeniør, men det krever veldig mye. Jeg spurte om råd, blant annet hos en vennefamilie jeg har fått i Skien, og til slutt bestemte jeg meg for å bli elektriker, forteller 23-åringen.
-Var ikke elektrisitet vanskelig å forstå for en gutt som kom fra en landsby uten strøm?
-Jo, men da jeg kom til Norge ble jeg så nysgjerrig på hvordan dører kunne åpne seg automatisk. Nå vet jeg det, smiler han.
Skole og to jobber
Mujtaba begynte på Skogmo videregående skole, samtidig som han fikk seg jobb. Ganske snart ble det to jobber: Rema 1000 på Gimsøy og FagFlis på Gråtenmoen. Nettene ble tatt i bruk til å lese skolefag, og andre året på Skogmo var det for det meste femmere og seksere som preget karakterkortet hans.
-Hvis du jobber hardt de første årene, får du et godt liv etterpå. Hvis du slapper av de første årene, sliter du resten av livet. Du kan aldri kjøpe deg egen bil og leilighet og bestemme over ditt eget liv. Hvis du ikke vil jobbe hardt i starten, må du kanskje slite resten av livet. Du er din egen sjef, bare du avgjør hvordan livet ditt blir.
Fra første dag har Mujtaba stått på for å laere norsk, forstå det norske samfunnet og prøve å bli en del av det og en bidragsyter i det nye landet.
-Noen muslimer i Norge sier: «Vi må forandre systemet her.» Da får jeg lyst å si: «Du får beskyttelse her; du må respektere systemet ellers må du reise tilbake. Hvis noen inviterer deg hjem på middag, sier du ikke til dem at spisebordet deres er stygt og at de må kaste det.» Jeg er muslim, men jeg vil bo her og bidra til systemet og samfunnet i Norge.
Mujtaba vil gjerne trekke fram saerlig én person som har hjulpet ham mye, Harald Ludviksen fra Skien .
– Harald har laert meg å kjøre bil, hjulpet meg med lekser, skrevet brev til ambassaden og vaert med på visninger når jeg lette etter leilighet. Jeg er evig takknemlig for at jeg ble kjent med ham.
Mujtaba har også et godt og viktig råd til vanlige nordmenn:
-Alle bør hjelpe oss som kommer uten å vite noe om norsk samfunn og kultur. Det er så lett å ta feil valg, vi trenger veiledning fra dere som kjenner Norge.
Medelevene bodde stort sett hjemme og fikk alt de trengte av mor og far, men Mujtaba var alene i Norge og prøvde samtidig å forsørge familien i Afghanistan.
– Jeg har valgt å jobbe mer og sende penger til familien min, for jeg har sett hva kunnskap er verdt, sier han.
Nå sender han 5000 kroner hjem til moren hver måned. De pengene gjør at familien kan bo i Kabul og at de yngre brødrene og søstrene kan få utdannelse. Hjemme i Chawni kan ikke jenter gå på skole. Det tillater ikke Taliban, som kaster syre i ansiktet til jenter som likevel gjør det. De fleste husker vel Malala som ble skutt gjennom hodet fordi hun gikk på skole og blogget om det.
– Jeg tenker: «Du har kommet hit og det er som paradis», men jeg tenker også på flukten og månedene med bekymring for familien min og uten noen å snakke med. Du er midt mellom afghaner og norsk. Du vet ikke helt hva du er, men du må ta et valg, sier han.
Også de første månedene i Norge var vanskelige, og Mujtaba forteller at han en periode hadde selvmordstanker. Nå går det mye bedre og han er takknemlig for alle gode mennesker han har møtt, som har gitt han råd og veiledning for det nye livet i det nye landet.
En av brødrene hans har kommet til Norge nå, og bor også i Skien. Han har det vanskelig etter en farlig og krevende flukt, men har den beste støtten han kan få i storebror Mujtaba, som har gått samme veien før ham.
Sjefene skryter
Sjefene til Mujtaba er fulle av lovord om en ansatt som alltid yter det som er forventet av ham og vel så det.
– Jeg ble glad i ham straks jeg begynte her for to år siden. Han er en stå-på-gutt som er glad i å jobbe, sier butikksjef Jan Petter Steinsholt på Rema-butikken på Gimsøy.
Han forteller at han også ser et lederpotensial hos Mujtaba.
– Han er en lederskikkelse og en sånn type Rema gjerne vil ha som kjøpmann, sier Steinsholt.
Han har oppmuntret unggutten til å gå veien oppover i Rema-systemet, men Mujtaba har altså satset på elektrikerutdannelsen isteden. Det er serviceleder John Egil Faeraas i Elektro 4 glad for.
– Azimi ble ansatt på grunn av sitt vinnende vesen og sine gode karakterer fra Skogmo. Han er godt likt av kunder og kolleger og stiller krav til seg selv om at det han gjør skal vaere 100 prosent. På skolen hadde han fem og seks i alle fag, og skriver feilfritt norsk. Hadde alle innvandrere vaert som Azimi hadde det ikke vaert noen sak, sier Faeraas.
«Meget godt bestått»
I vår tok Mujtaba fagprøven med karakteren «Meget godt bestått». Nå har Elektro 4 gitt ham ansvaret for de elektriske anleggene i 100 leiligheter som Porsgrunn Boligstiftelse skal restaurere.
– Det har han full kontroll på, sier Faeraas.
Gjennom laeretiden har Mujtaba jobbet omtrent full stilling på Rema 1000 for å spe på laerlinglønna. Som faglaert
Jeg ble glad i ham straks jeg begynte her for to år siden. Han er en stå-pågutt som er glad i å jobbe. Jan Petter Steinsholt, butikksjef
elektriker har han gått opp i lønn og kan trappe ned butikkjobben. Det kommer godt med, for det skjer nye ting i livet hans.
Kom tilbake som gift
I mars i fjor reiste han nemlig tilbake til Afghanistan for første gang. Tilbake i hjemlandet tok han på seg tradisjonelle, afghanske klaer og gjemte iPhonen sin. Som besøkende fra den rike, vestlige verden kan man ellers lett bli et offer for kriminelle. Han fikk vaert sammen med familien sin igjen. Og til stor overraskelse for norske venner og kolleger, kom han tilbake som en gift mann.
– Jeg tenker at det kanskje er lettere å gifte seg med en fra samme kultur. Kona mi er ei flink og smart jente. Hun er 25 år og utdannet advokat, sier Mujtaba.
Han forteller at han ble kjent med konas familie gjennom en venn fra asylmottaket. Ansikt til ansikt møtte han henne først like før de skulle gifte seg. Men møtet ble ingen skuffelse:
– Hun er en slik person jeg vil ha i livet mitt; en som kan hjelpe meg å se lyset i mørketida.
Etter bryllupet reiste elektrolaerlingen alene hjem til Norge, men etter noen måneder fikk han beskjed om at kona var gravid.
– Nå er sønnen min sju måneder gammel. Selv om jeg ikke har møtt ham ennå, tenker jeg mye på ham og føler en veldig kjaerlighet til barnet mitt, sier Mujtaba.
Har fått boliglån
Kona Marian har fått opphold i Norge, men når vi møter Mujtaba jobber han fortsatt med søknader og papirer til UDI for å få oppholdstillatelse til vesle Ferudas. – Hvordan tror du livet ditt er om ti år? – Jeg bruker mye tid med sønnen min og familien min. Kanskje jeg er elektroingeniør. Jeg har fått smaken på kunnskap og har lyst til å laere mer. Kanskje jeg kan reise tilbake og hjelpe Afghanistan en dag, når det blir fred.
Når vi møter ham er Mujtaba på boligjakt. Banken har sagt ja til lån og 23-åringen vil så gjerne ha leiligheten klar når familien kommer.
– Vil du kjøpe i Skien eller Porsgrunn, spør vi.
– Skien; jeg er skiensgutt, vet du, smiler han.
PS! Noen dager etter at Varden har møtt Mujtaba blant strømkabler og sikringsskap boligblokka der han jobber nå, dumper det inn en epost fra ham:
«Jeg har kjøpt leilighet idag. Jeg har fått beskjed fra norsk ambassade i Kabul at norsk pass til sønnen har kommet. :-) Ja, det er faktisk sant... drøm stort, jobb hardt! :-)»
Hun er en slik person jeg vil ha i livet mitt; en som kan hjelpe meg å se lyset i mørketida. Mujtaba Azimi