Hjernen full av klister
Alle vet hva klisterhjerne er. Sånne folk som kan hoste opp skøytetidene på de gamle VM- og OL-essene våre fra Hjallis via Kupper’n til Johann Olav Koss. Det bare renner ut. Byer i Belgia, elver i Kina og fjorder i Norge … He he, visste du at vi hadde nesten 1.200. Jeg tror ikke det er noen som har klisterhjerne på dem, men idrettsprestasjoner er det mange som har klistret et sted i hjernen. Før i verden fantes det alltid en sommerslager som surra i alle kanaler, og uansett om du likte den eller ei, kom du aldri unna. Den satte seg fast. Enkelte Abba-låter var også sånn. Mamma mia, here I go again / My my, how can I resist you? / Knowing me, knowing you (a-ha) eller Voulez-vous (a-ha) / Take it now or leave it (a-ha). Det begynner å bli lenge siden bade sommerlåter og Abba. Grand Prix-låtene går stort sett i glemmeboka dagen etter finalen, men noe henger seg fast. Jeg var på konsert for noen uker siden. Jeg har en sånn jobb at det å gå på konsert noen ganger er jobb. Denne gangen var det danselinja på Kulturskolen i Skien som hadde show, og hvilken forestilling. De minste småtingene danset blomster I Hyde Park og de eldste Prima Ballerinaene danset som guder: Mind the gap. Du kjenner regla fra undergrunnen, ikke sant. Men Mind the gap, klistrer seg ikke fast. Det var en annen, og enda kulere regle. Jeg tror det var de på ti, som dro rapen om Big Ben. Tør du høre den? Den går sånn: Big Ben is not a person – Big Ben is not a clock – Big Ben is not a tower – It’s a bell: ding dong Jeg må bare innrømme det; det er en måned siden, men inni huet mitt surrer: Big Ben is not a tower – Big Ben is not a clock, it’s a bell and it says ding – dong …