Reform som vakler

Det er relativt kraftig kost som serveres om politireformen fra tillitsvalgt Stine Benjaminsen Nygård. Hun representerer over ett tusen politiansatte i Vestfold, Telemark og Buskerud, og nekter å kalle den nå vedtatte reformen for en naerpolitireform. Hun avviser ikke at det er nødvendig med en reform, men bruker konsekvent ordet «politireform». Hovedinnvendingen er at politiet er underfinansiert: – Det største hinderet for at reformen skal lykkes er den økonomiske underfinansieringen. Og den er det politiske flertallet ansvarlig for, sier hun.

Vi er heller ikke avvisende til at det er nødvendig å reformere politiet. Snarere tvert imot. Kriminalitet har alltid vaert kriminalitet, men den har endret seg. Til forskjell fra tidligere begås det nå lovbrudd som krever mer av politiet. Skurkene opererer på tvers av landegrenser og i den digitale sfaere. Politiet må endre seg, i takt med utviklingen. Det er åpenbart at mye av denne kriminalitetsbekjempelsen ikke kan gjøres fra ethvert lensmannskontor. Vi er imidlertid skeptiske til at politiet blir veldig mye bedre av å legge ned et tresifret antall lensmannskontorer; politiet gjør seg best ute blant folk, men det er opplagt nødvendig at politiet også er der folk er. Hvilket er ganske mange steder i dette langstrakte landet.

Altfor ofte er «mer penger» et krav som blir for enkelt å ty til. Hva gjelder politiet kan det synes som om ressurstilgangen er blant hovedutfordringene, ikke at vi har for mange lensmannskontorer. Det største problemet med politireformen, som er godt dokumentert, er imidlertid at politifolk selv – politiledere inkludert – i for liten grad tror på den. Da blir det svaert krevende, kanskje så krevende at hele reformen vakler.