Tilbake fra kreft
For to år siden var Øystein Haugan midtpunktet i ville jubelscener i Bonn da UNESCO ga Rjukan og Notodden verdensarvstatus. Lite ante han da om at de vage beinsmertene egentlig var kreft i skjoldbruskkjertelen.
For to år siden var Øystein Haugan midtpunkt i jubelscene da UNESCO ga Telemark verdensarvstatus. Lite ante han om at beinsmertene som meldte seg for første gang i Bonn var kreft. Nå kjemper han seg tilbake.
Solen spiller over 65-åringens flagrende år – hippiehår. Haugans signatur både som musikant, revyartist og ikke minst Telemarks mest profilerte forkjemper for Verdensarven siden ideen ble sådd for over 20 år siden.
Med et godt grep om krykken går Tinnsverd ens arv koordinatorlangs strandpromenaden på Kysthospitalet i Stavern med et 15 centimeter langt titanimplantat i lårbeinet.
– Ja, dette er vel første gangen dere har sette n verdens arv koordinatorsvett!
Snerten i replikken er i alle fall i behold, tenker vi.
Svulsten spiste opp beinet
Det er ingen nedbrutt mann som setter seg på en av benkene og forteller:
– Det var faktisk i Bonn jeg begynte å kjenne de første smertene i det venstre beinet. Vi var høyt oppe etter ja fra UNESCO, så jeg tenkte ikke så mye over det. Vi skjemtet i lykkerusen med at det nok var en gammel fotballskade som dukket opp igjen.
– Jeg begynte å halte mer og mer utover høsten. Smertene ga seg ikke. På slutten av året kom beskjeden etter grundige undersøkelser. Det var en svulst i lårbeinet, som skyldtes kreft i skjoldbruskkjertelen. Svulsten spiste rett og slett opp beinet.
Beinet knakk før operasjonen
Etter at diagnosen ble stilt skjedde ting raskt. Det var ingen vei utenom operasjon. Fire stykker er det blitt.
– I februar i fjor ble jeg operert i halsen på Aker sykehus. Skjoldbruskkjertelen ble fjernet. I mars var jeg klar for operasjon av lårbeinet. Hele stykket som var ødelagt av svulsten skulle bort. Fem dager før operasjonen
Kroppen får grundig juling
Haugan kaster et blikk utover havet. Suger litt på den visuelle karamellen. Han nyter og bruker knakk det for ... beinet.
Haugan smiler nå. Det ble et nytt godt møte med norsk helsevesen.
– Jeg ble sendt rett på Notodden sykehus med bruddet. Smertebehandlingen fungerte helt topp. Operasjonen på Radiumhospitalet kunne gjennomføres som planlagt. Kirurgene boret seg inn mot kne og hofte, og de erstattet det ødelagte beinet med et 15 cm langt titanimplantat. Opptreningen kunne begynne utover våren. tydeligvis dagene på kysten fullt ut.
– Jeg ble litt ivrig i fjor høst. Ville tilbake i full jobb. Beinet ble vondere. Det viste seg at implantatet hadde løsnet ned mot kneet på grunn av en bakterieinfeksjon. Det endte med operasjon nå i mars og 12 uker med beinet rett ut. Så 15. mai gikk de inn med et nytt implantat. Nå virker alt å vaere på stell.
– De har tatt knekken på infeksjonen, og etter fire dager her på Kysthospitalet kastet jeg den ene krykka. I slutten av uka er målet å kaste den andre. Fantastisk! Jeg er ikke friskmeldt, men de passer på meg. Så langt ser det ut til å gå riktige veien.
– Men hvordan har det siste halvannet året vaert?
– Klart det er tøft. Kroppen får grundig juling. Jeg har vel spist mer piller den siste tiden enn jeg har gjort i hele mitt liv tidligere. Likevel, de er utrolig gode med smertebehandling. Du gruer deg selvsagt til operasjoner, men smertene er mindre enn når du trekker ei tann.
Både operasjonene og oppfølgingen har mer en styrket Øystein Haugans tro på det norske helsevesenet. Han er rett og slett storligen imponert.
Vunnet i lotto
– Jeg tviler ikke et sekund på dem som har hatt dårlige opplevelser med helsevesenet, men ingen skal få meg til å mene annet enn at i de aller, aller fleste tilfellene gjøres det en fantastisk god jobb med pasientene. Du blir omgitt av et sterkt team med pleiere, sykepleiere, leger, psykologer, terapeuter, sosionomer ... Ja, jeg er imponert. Og tenk hvor bra det er for samfunnet å få alle som kan tilbake i arbeid og i god funksjon.
– Husker jeg kom i snakk om dette med skatt med et par kompiser for ikke så lenge siden. De spurte: «hvordan gikk det med skatten i år a?» Jeg svarte at jeg fikk igjen 1.200 kroner. Så begynte jeg å tenke litt videre. Tenk hva behandlin-
gen har kostet. Jeg har vel antakelig fått igjen alt jeg har betalt i skatt i alle år.
– Vi har vel vunnet i lotto alle som bor i Norge. Og det er ikke forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker.
Ikke i en depresjonsdal
hilsen fra en venn som lød: «You’ll never Walk alone», men din egen helse er du alene om. Den kan du ikke gi bort til noen. Fy f ..., så mange tøffe skjebner det er der ute. Jeg mistet faren min da jeg var 11 år og fikk kreft da jeg var 64, ellers har livet smilt til meg.
– Klart jeg er glad om jeg får flere år, og ikke minst er jeg glad for den tsunamien av omsorg jeg har hatt rundt meg. Jeg takker hver og en. Det varmer med godord når du kommer hjem til Rjukan og treffer gamle kjente. De rundt meg har mye av aeren for at jeg ikke har vaert nede i en depresjonsdal gjennom kreftsykdommen. – Hva har de siste par årene gjort med deg som menneske?
– Jeg tror nok fortsatt mer på englene i hvite sykehusklaer enn de englene kroprinsesse Märtha Louise snakker om. Jeg tror fortsatt på kunnskap.
Med et vennlig smil hilser Øystein Haugan ha det på parkeringsplassen. En økt i svømmehallen er neste før en permisjon i helga. Han slenger på i god verdensarvånd: «Vi er mange som kan takke for at vi har gått fra fattige til rike på 100 år ...» Gjennom hele sykdomsperioden har Haugan beholdt motet. Han har klart å feste blikket framover. Mange skal takkes for det. Han tror det har vaert vel så tøft for dem som strå han naermest – kona og resten av familien.
– Klart det er tøft, men det er ikke synd på meg. Sykdom er en del av livet. Jeg fikk en hyggelig