De flaksende bråkebøttene

Idet siste har det vaert en del hyling om måkene. Vi gjør altså som de omstridte fjaerkreene: Hyler og skriker. Måkene har på en måte gjort skriking til sitt varemerke uten at det har slått spesielt heldig ut på popularitetsskalaen. Nå for tiden plages byfolk av aggressive kråkemødre som på en forbilledlig måte prøver å beskytte ungene sine. På mange måter er luftens bråkebøtter et forbilde for alle foresatte, men blir likevel bare møtt av hets. Jeg tror nok de fleste ville stupt i døden for sine små, og sånn sett er ikke våre flaksende venner noe unntak. Det er selvsagt ikke noe moro å få måkeavføring i hodet, men det finnes måter å avverge det på. Paraply, for eksempel. Det vil komme godt med uansett, så mye som det regner nå om dagen. Eventuelt en parasoll hvis det er fint vaer. Alt til sin tid. For øvrig kan det vaere greit å laere litt militaer strategi samt en smule for å unngå legge seg ut med måkene. Ligge lavt i terrenget og ikke terge på seg de stolte mødrene. Skulle det bli nødvendig, kan man også ta noen omveier. Det er jo også godt for helsa. Mye tyder på at enkelte mennesker tror at byene er her på menneskenes premisser, men de dyrene var vel strengt tatt her først. Derfor må vi prøve å integrere oss så godt vi kan og innordne oss på de innfødtes premisser. Eller det heter vel knapt nok innfødte når det gjelder fugler. Det vel mer snakk om de innklekkede når noen er klekket ut. Jeg vet at det er vanskelig å kvitte seg med måkerasisme når man først har pådratt seg en innestengt vrede og bitterhet. Dagens voksne generasjon er trolig for- tapt i så måte, så det lureste er nok å sette inn forebyggende arbeid blant barn og unge, slik man har gjort det i kampen mot tobakk og narkotika.