På knaerne for Kina

På vårparten i 2015 var den svenske statsministeren, Stefan Löfven, på visitt til Kina. Før et møte med sin statsministerkollega Li Keqiang i Folkets store sal ble Löfven utfordret av svenske journalister. Blant spørsmålene han fikk, var om Löfven ville karakterisere Kina som et diktatur.

Den relativt ferske, sosialdemokratiske statsministeren ble tydelig utilpass. Han ga klart uttrykk for at han ikke ville bruke «en slik merkelapp».

I forrige uke ba EU om at tidligere fredsprisvinner Liu Xiaobo blir løslatt. – I lys av den sviktende helsen og alvorlige tilstanden til fredsprisvinner Liu Xiaobo forventer EU at Kina umiddelbart innvilger prøveløslatelse på humanitaert grunnlag og lar ham motta medisinsk behandling der han måtte ønske, i Kina eller i utlandet, sa EUs utenrikssjef Federica Mogherini i en uttalelse.

Stortingsrepresentant – og nåvaerende kommunalminister – Jan Tore Sanner (H) nominerte i 2010 Liu Xiaobo til Nobels fredspris. Den fikk han. Nå vil ikke Sanner snakke om Xiaobo. Det vil heller ikke statsminister Erna Solberg (H), som på alle spørsmål henviser til Utenriksdepartementet. Dette er ikke spesielt vanskelig å forstå. Den øverste politiske ledelsen vil ganske enkelt ikke tråkke kineserne på taerne etter å ha jobbet i årevis med å normalisere forholdet til Kina. Et arbeid som ser ut til å ha lyktes, langt på vei. Men: Selv om dette er lett å forstå, er det vanskelig å akseptere. Ganske enkelt fordi vi feier helt vesentlige prinsipper langt under teppet.

Da Löfven nektet å kalle Kina et diktatur, laget den svenske avisen Expressen en nokså lettfattelig og kurant oversikt som forteller hvorfor Kina er nettopp et diktatur. Denne sjupunktslisten er verdt å gjengi. 1) Det er bare ett parti i Kina – altså kommunistpartiet, som har styrt siden 1949.

2) Nettsensuren er omfattende. Den kinesiske staten vil ikke at du skal bruke nettsteder som Facebook, Google og YouTube. Her kan man fint legge til at dette er blitt ytterligere strammet inn de siste månedene. Kina innførte nemlig fredag nye retningslinjer for sensur av online videoinnhold, og vil fjerne «vulgaert» og «upatriotisk» underholdningsstoff fra nettet, kunne VG fortelle tidligere i uken. For å vaere helt konkret: Emner som homoseksualitet, utroskap og dop er ikke god latin hos de kinesiske makthaverne.

3) Ytringsfriheten er sterkt begrenset. Politiske aktivister forfølges, fengsles og tortureres. Nevnte Liu Xiaobo er utvilsomt et godt eksempel på at landet ikke har ytringsfrihet. 4) Det er ikke pressefrihet. Avisene som ikke eies og gis ut av staten er underlagt sensur. 5) Staten bestemmer hvor mange barn man kan få. Landet er viden kjent for sin ettbarnspolitikk, men etter at antallet arbeidsføre kinesere er på vei nedover har kommunistpartiet sagt at det er greit å få to barn. Samtidig: Det har vaert unntak fra ettbarnspolitikken. Bønder, som ett eksempel, har hatt muligheten til å få flere barn dersom den førstefødte var jente. 6) Kina henretter flere hvert år enn alle andre land til sammen.

7) Kina kaller seg selv et diktatur. I landets forfatning, i alle fall den engelske oversettelsen, er ordet brukt ni ganger, typisk sammen med ordet «demokratisk». Hvilket er en gedigen selvmotsigelse.

Dette er, i meget korte trekk, landet vi i praksis har lagt oss på knaerne for. For det er det vi gjør når vi ikke tør si hva vi mener. Eller at norske statsråder ikke ville møte Dalai Lama da han var i Norge i 2015. Utenriksminister Børge Brende (H) forklarte da, til VG, at Kina er «ofte tungen på vektskålen i viktige internasjonale prosesser om klima, miljø, fattigdom og handelsavtaler» og at «det å vaere utestengt fra direkte dialog med Kina er mest alvorlig, og politisk dialog er hovedmålet». Han pekte også på at «Kina vil bli verdens største marked, som også norske bedrifter trenger full adgang til».

Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) publiserte tidligere i år en gjennomgang av forholdet mellom Norge og Kina. NUPI peker på at kinesiske styresmakter «reagerte med raseri på tildelingen» av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010, fordi tildelingen «utgjorde en alvorlig inngripen i Kinas indre politiske og rettslige anliggender». Dermed havnet Norge helt ute i kulden, og i enda større grad enn da Dalai Lama fikk fredsprisen i 1989. Også den forrige, rødgrønne regjeringen forsøkte å reparere forholdet, uten å lykkes.

Det soleklart mest interessante med Nupis analyse er imidlertid at «selv om Norge har fått svi økonomisk som følge av tildelingen av fredsprisen i 2010, har de økonomiske konsekvensene vaert betraktelig mindre enn fryktet». NUPI viser til at Kina er det tredje største opphavslandet for import til Norge, og nummer ni på listen over land vi eksporterer til. Vi importerer arbeidsintensive varer som forbrukerelektronikk, tekstilvarer og fottøy, mens vi eksporterer varer som krever høy fagkompetanse og mye kapital (for eksempel maskiner og kjemikalier), samt råvarer som nikkel og «betydelige mengder sjømat». Norge er for øvrig det skandinaviske landet som har trukket til seg mest kinesisk kapital. «Land hvor den politiske ledelsen mottar Dalai Lama, blir i snitt straffet med en eksportnedgang til Kina på 16,9 % året etter,» skriver NUPI, og forklarer dermed hvorfor statsministeren ikke ville møte Dalai Lama og at han ble smuglet inn bakveien til Stortinget. Det finurlige er dog, at norsk eksport til Kina økte med 20 prosent etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen. Handelen nådde rekordnivåer i 2015, og økte med 18 prosent fra 2014 til 2015. Importen fra Kina har også vokst. Alt dette har sannsynligvis å gjøre med at det vi selger til Kina er viktig for dem, for eksempel silisium, aluminium og teknologi for shipping- og offshorevirksomhet: «Beijing er dermed lite motivert for å legge for mange kjelker i veien for norske importvarer, ettersom fortsatt vekst er enormt viktig for kommunistpartiets legitimitet (oppslutning) i befolkningen,» påpeker NUPI, som også viser til at det hersker «liten tvil om at handelen med Kina ville vaert enda høyere om det ikke hadde vaert for fredsprisutdelingen i 2010».

Dette er selvsagt kompleks materie, men i bunn og grunn handler dette om noe som er veldig enkelt: Hvor mye skal vi krype for et diktatur? Hvor mye skal vi bite oss i fingeren for å selge laks? Hva skal vi finne oss i for å ikke irritere kinesiske kommunister med utstrakt sans for markedsøkonomi?

Det aller beste hadde vaert om Kina ikke var et bøllete diktatur. Selv om den jevne kineser helt sikkert har det bedre nå enn før og jeg forstår at det er en god idé å ha tilgang til et av verdens største markeder. Likevel: Det er over grensen problematisk at helt sentrale prinsipper og verdier, som utgjør fundamentet i vårt samfunn, synes å vaere til salgs. God helg, Telemark!