Kan man diskutere med tusen knott?
Ferielektyre bør man velge med omhu. Ett av mine valg for noen fridager i fjellet i Telemark var en helt fersk (og herved anbefalt) kriminalroman, «Myrkongens datter» av amerikanske Karen Dionne.
Hun forteller en
dramatisk historie fra en del av USA som man sjelden hører om, kanskje fordi det bor veldig lite folk der: En skogkledd og myrlendt halvøy, «Upper peninsula» som utgjør den nordligste delen av staten Michigan.
«Myrkongens datter»
er en kidnap-pingshistorie, men den handler også veldig mye om natur og friluftsliv, og ikke minst om insektslivet. Det går greit å lese en varm dag i solveggen. Men boka er vanskelig å legge fra seg, og kvelden er så lys at man blir sittende ute med den. Og plutselig er de der, alle sammen, akkurat som forfatteren beskriver. Myggen er grei, den hører man. Klegg legger man også såpass godt merke til at den sjelden kommer til for sine glefs.
Knotten er verre.
De er bitte små, veldig raske og veldig mange, og flyr i en slags uryddige sirkler som gjør dem mer eller mindre umulige å få has på.
Myggspiral kan man
prøve på. Det virker bare delvis. Hva med bålpanne? Under eller rundt enhver hytte som er mindre enn 50 år gammel flyter det med gamle paller og annet bygningsavfall man kan fyre opp. Det ryker faelt, men det er poenget. Inne i vinddraget er det noenlunde knottfritt. Bare at der er det også ytterst ubehagelig også for et menneske å oppholde seg.
Det er omtrent
50 arter med knott i Norge, og de fyller sikkert en viktig økologisk nisje. Men først og fremst er de en pest og en plage.