Til Syden for å bli likt på Facebook?

Det er vanskelig å vite hva som kommer først av høna og egget. Litt enklere er det å vite hva som kommer først av Facebook og fjong ferie.

For er det blitt sånn nå at folk reiser lengre enn langt for å kunne ha noe bra å legge ut på sosiale medier? Eller legger vi ut ting på sosiale medier fordi vi har reist så langt? Og har vi egentlig lyst på den skalldyrsalaten, eller spiser vi sunt for å ha noe å fortelle våre naermeste sju hundre pårørende og venner? Man kan jo lure, og det gjør man da også. Til de grader. Personlig har jeg alltid holdt munn om min trang til å hekle. Eller jeg har vel egentlig sluttet med den slags sysler. Men nå kan det vaere fristende å atter finne fram pinner og garn. Bare tanken på å vise fram siste skrik innen staver og luftmasker kan jo virke pirrende. Det var ikke like fristende før, da man måtte invitere folk hjem til seg for å se på frimerkesamling og hekletøy. En stakkar kunne jo bli ledd av, så dårlig som man alltid har vaert til å hekle. For ikke å snakke om strikking. Det så rett og slett ikke ut, mye av det som ble laget i heimstadlaere. En regelrett skam for hus- flidskunsten, til tross for at det var mye velment skryt å få i heimen. Før i tida måtte man skrive brev til folk hvis man ville fortelle at nå hadde man nettopp spist middag eller gått på do, slik vi gjør på Facebook. Men det var likevel ikke så vanlig. Dessuten kunne det blitt oppfattet som skryt. Ikke å gå på do, altså, men alt det andre spennende vi gjør.

Vi higer etter den den anerkjennelsen folk gir oss, når vi for eksempel har strikket noe fint eller tatt oss til en fjelltopp: Hvis man også lager en sånn der trut- munn på sjølbildet, så kan det vanke hyggelige kommentarer som «se på den skjønningen». Selv om det er noen av oss som jevnlig må ta til takke med litt mindre begeistring fra allmuen. Oss om det.