Dagen vi aldri vil glemme
En fredag ettermiddag midt i juli 2011 ble Norge på mer brutalt vis enn på flere tiår revet ut av sitt fredelige feriemodus. En enorm bombe gikk av utenfor regjeringskvartalet midt i Oslo sentrum, og ikke lenge etter oppsøkte mannen som hadde utløst den AUFs sommerleir på Utøya hvor han gikk amok med skytevåpen.
Sannsynligvis husker alle hvor de var den dagen, enten de var på jobb, fikk feriehyggen avbrutt av de uhyggelige nyhetene, eller de ble fanget foran TV-en hvor både NRK, TV2 og andre kanaler ryddet hele programmet resten av dagen og sendte uavbrutt nyheter om terroraksjonene.
På dagen seks år etter er likevel kanskje det sterkeste minnet den enorme mobiliseringen av nasjonalt samhold som kom i kjølvannet av terrorhandlingene. Fakkeltoget, som samlet opp mot 50.000 mennesker gatene i Skien den påfølgende mandagen, vitnet mer enn noe annet om hvor viktig det var for mange å vise sin støtte til ofrene.
To ungdommer fra Telemark ble drept og flere alvorlige skadet av terroristen. De drepte har fått sine minnesmerker i hjemkommunene.
I Telemark har vi fått ro til å få terroren på avstand, selv om terroristen selv sitter bak lås og slå her, fordi vi har en virksomhet med spisskompetanse på å ta seg av tungt kriminelle personer. Men på seksårsdagen går den nasjonale diskusjonen om minnesmerker både i Oslo og på eller ved Utøya, fortsatt for fullt. Det er nå på tide å komme i mål med de avgjørelsene.