Fortjener de all ferien?

Du har helt sikkert hørt den gamle vitsen om de tre, gode grunnene til å bli laerer. Svaret på gåten er juni, juli og august! Det er en vits som sikkert kan irritere laererne litt og som vi andre kan smile av, for det er liten tvil om at vi er mange som misunner laererne den gode sommerferien de nå er i gang med. Det er en utfordring å få en sommerkabal til å gå opp i mange familier på grunn av den lange skoleferien og jeg har mange ganger tenkt tanken selv: jeg skulle ønske jeg var laerer! Da hadde feriekabalen gått opp helt av seg selv. Saerlig er det utfordrende med årets skoleferie i Telemark som blir veldig lang. Barna jubler nok over en sommerferie med ni uker uten skole, mens mange foreldre er fortvilet over problemene det gir. Hvis du er

laerer, irriterer du deg kanskje allerede over nok en kommentar som skal gjøre narr av laererferie, men da foreslår jeg at du tar en kikk på tegningen som følger denne kommentaren, ført i pennen av den svaert dyktige Ole Johnny Hansen. Vardens eminente tegner har satt ned på papiret en situasjon som viser at vi er mange som helhjertet unner laererne våre den ferien de nå har. Jeg må nok innrømme at jeg selv ikke går av veien for å fortelle laerervennene mine om hvor heldige de er, men jeg må samtidig innse at det ikke er laererne som er de mest heldige, det er oss foreldre og ikke minst barna våre. En god laerer

preger deg resten av livet. Den personen kan vaere avgjørende for de yrkesvalgene du tar eller hvilken skole du velger videre. Det er laereren som kan hjelpe deg til ikke bare å laere pensum, men som gir deg en god ballast. Jeg hadde en sånn laerer på ungdomsskolen der Aud Østtveiten på Gulset ungdomsskole ble helt avgjørende for den interessen jeg fikk for samfunn, politikk og språk. Hennes engasjement gjorde at jeg valgte det yrket jeg har nå. På samme måte har Anne-Marie Listaul og Monica Renate Kleven-Løwe preget barna mine til å bli både gode skoleelever og engasjerte ungdommer. For ikke å snakke om de fantastiske ansatte i Trollmyra barnehage i Skien der min aller yngste har hverdagen sin. Det er lett å glemme hvilken betydning gode laerere har og hvor mye tid de faktisk bruker sammen med barna våre. «Hvis dere lover

å ikke tro på halvparten av hva dere hører om meg, skal jeg ikke tro på halvparten av hva jeg hører om dere», pleide en laerer å si foran foreldremøtene jeg var på. Jeg hører historier om foreldre som ringer eller sender tekstmeldinger naermest døgnet rundt for å få svar på de helt banale spørsmål om alt fra lekser til størrelsen på sekken ungene skal ha med seg på tur. De fleste laererne svarer uansett hvor mange klokka er, de er på foreldremøter, avslutninger, utviklingssamtaler, leirskole, 17. mai feiringer og overnattingsturer. For ikke å snakke om prøver som skal rettes og timer som skal forberedes. Summen av alt dette blir mange timer i elevens tjeneste. Laererne er garantert ikke den eneste yrkesgruppa som jobber mye, men personlig kan jeg nesten ikke tenke meg en eneste yrkesgruppe som fortjener fridagen sine mer. Det er lett

å glemme de tingene og det har slått meg flere ganger at vi som foreldre burde engasjere oss mer i laerernes hverdag og kampsaker. Det er ofte en pinlig taushet blant foreldrene når vi blir spurt om å sitte i FAU eller engasjere oss i skolens arbeid. Er vi fornøyd så lenge barna har det bra? Jeg mener det er flere ting rundt laererrollen vi som foreldre bør engasjere oss i. Utdanningsforbundet har for eksempel startet sin kampanje mot for store klasser og vil ha et krav om nasjonale minimumskrav til laerertetthet. For ett år

siden skrev Varden om situasjonen ved Skien videregående skole der de tillitsvalgte slo alarm om budsjettkutt. De så for seg en hverdag med større klasser med flere elever per laerer, faerre fagvalg for elevene, ingen ekskursjoner, manglende undervisning ved laerersykdom og at laererne ikke kunne vaere så tett på som ønskelig. Rapporter tyder på at det er likende tilstander flere steder i fylket, både på videregående og i grunnskolen, og jeg vet at mange laerere er spent på om det er tatt grep til høsten for å bedre situasjonen. Kanskje det ikke holder at vi bare gir laererne våre en klapp på skulderen for jobben de gjør, men faktisk ser på de arbeidsforholdene som råder i flere klasserom i dag. Nå kan virkelighetsoppfatningen

vaere forskjellig mellom en laerer og en skoleeier, men det slår meg at jeg som pappa vet lite om den arbeidssituasjonen en laerer har og de utfordringene de møter. Vi ser at ungene våre har det bra, vi er fornøyd så lenge hjulene går rundt, men hva vet du om hverdagen til den laereren som passer på ungene dine hver eneste dag? Eller hva vet du om de utfordringene en ansatt i en barnehage har som skal legge grunnlaget for starten av livet for de aller minste? Det er bare å ønske dere alle en god sommer og da passer kanskje disse ordene fra Jens Bjørneboes epistel om laererens egentlige fag fra 1962 inn i sommerferien? «Dette er laererens

egentlige fag: Å like elever. Å vaere glad i dem. Han skal vaere glad i pene barn og stygge barn, i flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og i slemme barn. Og er han ikke glad i barn, da må han laere det. For selvfølgelig kan det laeres, det som alt annet. Hans gjerning er å omgås hele, levende barn, og ikke bare hoder. Derfor krever laererkallet av ham at han også selv skal møte fram som helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt, og så vanskelig, er det å vaere laerer.» En riktig god sommer til alle dere som jobber i skoler og barnehager i Telemark og vel møtt til høsten.