På en måte ...

Meningsløse floskler og tomt skvalder har gode vekstvilkår i språket vårt. Jeg sikter spesielt til uttrykket «På en måte..» som i løpet av få tiår har spedt seg som et uutryddelig vilnis isaer i muntlig kommunisering.

Som alle former for pest er også denne ordpesten saerdeles smittsom. Den rammer nådeløst alle lag av folket, høy som lav. Dermed kan ytterst få tjene som eksempel på presis og nøyaktig måte å ordlegge seg på. Sågar en professor som forleden kåserte i radio klarte ikke å holde seg unna tøvebegrepet «på en måte», og gjentok plattheten gang på gang.

I et litteraert debattforum nylig naermest konkurrerte de laerde deltakere om å bruke begrepet hyppigst. Til slutt var det bare debattlederen som - aere vaere ham for det - hadde greid å unngå svadaen.

Hva menes egentlig med uttrykket? Man snakker uavbrutt om «på en måte». Det bør bety at det finnes andre måter, men dem hører vi aldri om.

Skulle ønske debattledere og intervjuere kunne innlede praten med å be alle deltakere tømme seg for hele raden av «på en måte...» de har på lur, innen man startet meningsutveksling renset for skvalder og ullent pjatt. For deretter å senke det språklige ugraset til bunns i en floskelbrønn, så dyp at det var uråd å fiske det opp igjen.

Trond Andersen, Skien