Me treng lyse, luftige bygder som ikkje gror att
Det er ein kjennsgjerning at me baserar mykje av kunnskapen vår på erfaring. Det er likt for oss alle. Som matprodusent er eg over middels interessert i jordbruk, og når eg er på reise er det landskapet rundt meg som får mest oppmerksemd.
Nyleg var eg ein tur til Dalarna i Sverige, og på europavegane nordover og austover gjorde eg meg ein del tankar om dette. Det me baserar verkelegheitsoppfatninga vår på er det me har sett, følt og opplevd.
Folk flest bur i byane våre, og stadig fleir er født der, oppvokst der og har heller ikkje slekt på landet. 1. Jaunuar 2016 budde 81 prosent av noregs befolkning i byar og tettstader. For mange begrensar erfaringa med landbruket seg til transportetappa mellom byen og flyplassen. Ei strekning som i dei aller fleste tilfeller, uansett kor ein skal til eller frå, består av dei største og finaste jordene landet kan tilby. Det er fordi byane blei etablert der jorda og matproduksjonen var og er rikast og gav mest overskot.
Langs vegen nordover er det gras og husdyr i Siljan og grønsaker i Vestfold. Gardsbygningane er velholdte og fine, tuna små og avstanden til naboen er overkommeleg. Gjennom hovedstaden er det meste av biologisk produksjon, med potensiale for hausting av overskot, måker.
Mot Gardermoen og godt oppover mot svenskegrensa ved Kongsvinger er jordene store, flate og kornåkrane duvar av fulle aks. Storgardane ligg i det opne landskapet med gamle traer i staselege allear langs gardsvegen, som små herskapshus som vitnar om velstand gjennom mange generasjonar. Før europavegen går vidare, inn i Finnskogen, der matproduksjon er for dei trassige, dei som ikkje veit sitt eige beste. For her, i dei endelause skogane, er jorda mager, steinete og sur. Og husa her står tomme og forfalne. Men storleiken og detaljane fortel at det ein gong i tida var pengar i skogen, og at verdien blei lagt i bygningane.
Men det var før. Nå er det ikkje arbeid her, og ingen grunn til å bli. Skogen trekker seg heilt inn til vegen. Kanskje glitrar det litt i eit tjern mellom raude furuleggar og kvit lav. Men ellers er det ingenting å kvile augene på. Har eg møtt nokon som seier det er spanande å kjøre Sverige på tvers gjennom skogen? Nei, eg har jo ikkje det. Ikkje endå.
Me treng matproduksjon i heile landet, og me skal vaere glad for kvar einaste matprodusent me har. For me produserar langt frå nok mat til oss alle. Bare tre prosent av landarealet vårt er dyrka mark, og rundt om i distrikts-Noreg ligg jordeflekkane små og kanskje bratte og er i turistens auger svaert sjarmerande. For mykje heller enn å kjøre gjennom milevis med skog og kratt, vil eg ferdast gjennom kulturlandskap, med levande grender, markblomar og beitande dyr.
Nettopp fordi det er så vanskeleg å verkeleg forstå det ein ikkje har i fingertuppane, eller framme i pannebrasken, er det så viktig å ha politikarar i posisjon som brenn for matproduksjon i Noreg, der den blir produsera. Altså i kvar einaste grend og i alle kommunar i heile landet. Me treng bredda, variasjonen og eldsjelane. Og for folket, turistane og rekreasjonens skuld, treng me luftige, lyse bygder, som ikkje gror att. Og derfor stemmer eg Senterpartiet.