Høyaktuell skolehistorie

Hva var det store pedagogiske diskusjonsemnet da vi for rundt 60 år siden, skulle gå over fra 7-årig folkeskole til 9 årig grunnskole?

Framhaldsskolen og realskolen skulle forsvinne. Hvordan skulle vi laerere kunne gi eneren i realskolen og den svakeste eleven i framhaldsskolen meningsfylt undervisning i samme klasse for eksempel i matematikk? Problemstillingen er vel like aktuell i dag.

Så var det noen glupinger blant oss som unnfanget er god idé. I 8. og 9.-klasse får elevene tilbud om tre kursplaner i norsk, engelsk og matematikk, to i tysk som for øvrig var et valgfritt fag. Kursplan tre var for de aller flinkeste.

Hva ble resultatet på grunnplanet? Året er 1966. Vi er i den første kommunen i Nord-Trøndelag som innførte 9-årig skole. En elev hadde valgt kursplan tre i norsk og engelsk, fag som han var veldig flink i. Dernest kursplan to i matematikk som han hadde strevd mye med. En dag kom faren inn på kontoret til meg (skolesjefen). Han ville diskutere det nye opplegget. «Kursplansystemet er noe gjeve greier. Det var da Knut kom på kursplan to i matematikk at han laerte å regne!» Ordrett sitat.

Faren fortalte oss noe som vi laerere alltid har visst: Når en elev får en undervisning tilpasset sine egne evner, når han så langt som det er mulig ut fra sine forutsetninger. Eksemplet viste at kursplansystemet svarte til forventningene. Men så oppsto problemene! Videregående skoler f.eks. sykepleierutdanningen la bare til grunn for opptak kursplan tre i alle fag. Landbruksskolene var et hederlig unntak. Så kom myten om at kursplansystemet hadde spilt fallitt. De politiske motstanderne av systemet mente de hadde rett.

Den endelige politiske domsavsigelsen kom først på 1970-tallet og lød slik: «Organisert differensiering er det samme som apartheid2. Det var Arbeiderpartiets nestleder, Reiulf Steen, som forkynte dommen. Alle måtte selvsagt bøye seg for en slik ”politisk sakkyndighet.

Så til Reform 1994. Enkelt sagt: «Teorifag skulle selvfølgelig følge elevene også når de begynte i yrkesskolen!» Resultat: En meget velutdannet og dyktig rektor med flere 10-års erfaring beskrev det om lag slik: Elevene fikk «et teorisjokk». Før hadde det vaert slik at de var luta lei av teorifag når de begynte. Men etter hvert som de modnes oppdaget de at disse fagene både var interessante og nødvendige – spesielt matematikk. Et par elever hadde faktisk utdannet seg som bygningsingeniører. Så langt den erfarne rektor.

Vi laerere som i dag er gamle pensjonister, har noe vi kan vaere stolte av! I en OECD gransking fra 1999 blant 18 land kom den norske befolkning i aldersgruppen 16 til 60 på andreplassen i lesekunnskap. Den voksne befolkning var altså på topp. Men bryter vi opp aldersgruppene, kommer 16 til 24 åringene på syvendeplassen. Var det «apartheid-tenkningen2 som begynte å gi resultater?

Skulle Ap vinne valget til høsten, er det all grunn til å håpe at partiet ikke fortsatt befinner seg i apartheid-tenkningens pedagogiske sumpmark?