Laerernes taushetsplikt

Som de fleste har fått med seg, uttalte innvandringsog integreringsminister Sylvi Listhaug til Dagsrevyen at de som fikk kjennskap til at flyktninger ferierte i landet de hadde flyktet fra fordi livet deres var truet der, burde si fra til myndighetene fordi det var lovbrudd. Blant andre laerere burde si fra når de fikk slike opplysninger.

KrF-leder Knut Arild Hareide stilte da det retoriske spørsmålet om Listhaug mente angiveri var en typisk norsk verdi? «Norske laerere kommer ikke til å gjøre dette», sier leder Steffen Handal i Utdanningsforbundet til NRK.»

«Skolenes landsforbund kommer aldri til å følge Sylvi Listhaugs oppfordring om å bli angivere», sier første nestleder Terje Moen, «Det er uaktuell politikk for SKL.»

Til slutt kom også Jonas Gahr Støre på banen,: «Hvis vi kommer over grove lovbrudd som blir begått av noen, skal vi si fra om det. Men derfra til å appellere til noe som kan minne om et angiversamfunn – det er jeg skeptisk til» sier Støre til NTB.

Det er alltid nyttig å kjenne historien, saerlig sin egen. Det gjør Støre åpenbart ikke, for 31. januar 2013 gikk davaerende Arbeidsminister Anniken Huitfeldt ut med følgende: «Kjenner du til at naboen eller noen andre skryter av hvordan de lurer NAV? Da må du melde fra om det!» Nei, det er jo klart at når det kommer fra en Arbeiderparti-statsråd, da er det ikke angiveri, men likevel, det ligner jo litt?

I lørdagsutgaven av Varden 5. august skriver journalist Tore Svarverud en lederartikkel under overskriften «Listhaugs lissepasning». Her trekker journalisten hele saken totalt ut i komedien. «Hensynet til å hindre misbruk av systemet for asyl og opphold på humanitaert grunnlag står mot hensynet til at man ikke ønsker et samfunn som det tidligere DDR, gjennomsyret av angiveri.»

Da må man stusse på om Svarverud er dum, eller om han ikke var født enda på den tiden da Erich Honecker og hans likesinnede herjet med folket i Øst-Tyskland? Å dra sammenligning mellom disse sakene er direkte latterlig. Dette avstedkom følgende

spørsmål til Svarverud noen dager senere under Hallo Varden, fra Jan Løkslid: «Hvilke ulovligheter er det ”stuerent” å tipse om, uten å bli kalt DDR-fan?»

Erna Solberg var i mellomtiden ute og støttet sin minister, men poengterte at laererne tross alt har taushetsplikt.

I Tore Svarveruds svar i Varden 9. august, biter han begjaerlig på det agnet, og svarer Løkslid: «Det er det vanskelig å gi et generelt svar på, hver sak er ulik. Men laererne har en taushetsplikt, og den er det viktig at de tar på alvor. Det bør vaere tungtveiende grunner til å bryte den. Det kan vaere når de ser at elevenes fysiske og psykiske helse er i fare. Men historier om hvor elevene har vaert på ferie, er ikke grunn til å bryte taushets-plikten.»

Det hadde nok vaert en fordel om journalist Tore Svarverud hadde satt seg inn i loven før han skrev lørdagslederen, og spesielt før han skrev svar til Jan Løkslid, for med respekt å melde, Tore Svarverud, dette er bare tøys og tull.

Loven som regulerer laerernes, og alle ansatte i offentlige forvaltningsorgan, er den såkalte Forvaltningsloven, og §§ 13 og 13a til og med 13f. Det fører alt for langt å referere hele lovteksten, derfor nøyer jeg meg med å referere følgende fra. Forvaltningslovens §13b Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for: 6. at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver,

7. at forvaltningsorganet gir et annet forvaltningsorgan opplysninger (samordning) som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret, Dessuten i Opplaeringslovens § 15 – 1. Det er nemlig nøye avgrenset hva som omfattes av loven om taushetsplikt, slik at ingen, selv ikke egenmektige norske laerere kan skjule seg bak taushetsplikten. At laererorganisasjonenes topptillitsvalgte ikke liker Sylvi Listhaug og enda mindre liker Fremskrittspartiet, det kom vel ikke akkurat som noen bombe, tror jeg. Men det kan vi leve godt med.