Klimadebatt i Norge

Det er gradvis blitt større forståelse for at den globale temperaturstigningen er vår tids største utfordring.

En velkjent metafor fra Det gamle testamente kan det i den forbindelse vaere grunn til å trekke frem, nemlig Noahs uttalelse før syndefloden: Dersom jeg skulle brukt all min tid på å vaere besatt av den kommende floden, ville det ikke vaere noen tid til å gjøre noe annet. Med andre ord, han satset alt på det viktigste i sin tid. Men i den pågående valgkampen er ikke klimatiltak som må til for å begrense den globale oppvarmingen, noe stort tema. Ingen av de politiske partiene har noen helhetlig plan for hva som må til for å redde vår klode fra klimaendringer, som fører til økende ekstremvaer med store ødeleggelser og på sikt havstigning på flere meter. Heller ikke miljøorganisasjonene er tatt inn over seg at vi på sikt får dramatiske endring av miljøet.

Når FNs klimapanel i lang tid sier i sine rapporter at vi må utnytte skogarealene og plante til mer mark, blir dette ikke tatt alvorlig. Tvert imot går de i motsatt retning når både Stortinget og miljøbevegelsen går inn for å verne store arealer produktiv skog og forby planting av sitkagran. Vernede skogarealer fører til at trevirke ikke kan utnyttes i klimakampen og forbyr planting av det treslaget som bevislig gjennom 60 år produserer mer enn vår egen gran. Jeg har siden Kyotoavtalen ble inngått for 25 år siden engasjert meg i klimakampen. På bakgrunn av min utdannelse til forstkandidat samt erfaring fra ledelse av en av Norges største skogeiendommer i naermere 40 år, er jeg sjokkert over hvor liten forståelse våre besluttende myndigheter har angående den betydning skogbruk blir vektlagt i kampen for å redde klimaet.

NRK og de fleste større mediebedriftene har også et ansvar for saklig debatt omkring vår tids største utfordring, nemlig kampen mot ødeleggelsen av miljøet på kloden. Når det en sjelden gang er snakk om skogens rolle i klimasammenheng er det ikke fagfolk fra skogbrukshold som slipper til i de store mediehusene. Her slipper man heller til forfattere, professorer, politikere, journalister, miljøentusiaster og lignende. Det er pinlig å observere i hvor liten kunnskap de har om aktivt baerekraftig skogbruk og den betydning som det kan ha i klimakampen.

De samme media tar vanligvis ikke inn motinnlegg som påpeker direkte feil i deres behandling av skogbruksspørsmål. Det virker ikke som redaksjonene har folk med kunnskap om skogbruksvirksomhet. Miljøorganisasjonene som mottar millionbeløp årlig i startstøtte, er enda dårligere stilt i så henseende. De går blant annet inn for økt vern av produktiv skog og planting av sitkagran. Tiltak reduserer skogbrukets betydning i kampen mot klimaendringene. Vi er helt avhengig av det som vokser og gror, ren energi i store mengder er ikke nok.