Rapport fra et lurveleven

Ingen som har passert Klosterøya i det siste har kunnet unngå å se det: Det foregår ganske mye i bygget der Varden holder til. Varden holder til i 1. etasje, og det innredes nye kontorer i 2. etasje. De som skal innrede dem har en jobb å gjøre som ikke er mulig å gjøre lydløst. Å gjøre den på et tidspunkt da det ikke lages avis, skal også godt gjøres. Da er det bare noen få og mørke timer i døgnet å jobbe på. Så de to aktivitetene i bygget må altså leve med hverandre. Sånn er det bare. I et ganske stille øyeblikk ringer en eldre frue til Hallo Varden. Spalten har for lengst fått et litt misvisende navn. Etter at oppfinneren Thomas Edison oppfant «hello» som telefonord, har det blitt en assosiasjon på telefon. Men nå kommer de aller fleste bidrag til spalten på e-post. Men noen insisterer, som denne fruen, på å ringe. Og man sier ikke til folk som er født før krigen at det må sende en e-post i stedet. Hun har kommet godt og vei halvveis i sitt budskap da taket rett over meg tydeligvis blir angrepet med slagdrill eller liknende redskap. Dette forsøker jeg på diplomatisk vis å forklare den eldre frue. Men jeg får det visst ikke helt til som jeg hadde tenkt, for hun blir mer og mer lattermild, og finner det etter hvert best å avslutte samtalen. Hun hadde visst uansett fått formidlet det hun hadde på hjertet. I mellomtiden høres det ut som både jeg og mine kolleger i det åpne kontorlandskapet har justert opp stemmevolumet for å tilpasse det til rammebetingelser bestående av ganske mye bakgrunnsstøy. Men en avis skal jo rapportere fra det som skjer i lokalsamfunnet, ikke minst i naeringslivet. Og her på Klosterøya bygges det, for at nye virksomheter skal flytte hit. Og det er veldig bra.