Man skal ikke kimse av nok en helg
Noen helger kommer som et visst kvinnemenneske på en viss høytid. Uttrykket «som julekvelden på kjerringa» er dog noe misvisende. Er det noen som er godt forberedt til jul, så er det nettopp disse kjerringene. Mannfolka er det verre med. Men for min del kommer denne helga brått på, hvis vi kan si det sånn. Slik må det bli når første arbeidsdag etter ferien havnet på en torsdag. Med andre ord har man egentlig ikke fortjent fri verken på lørdag eller søndag. Og hadde det vært et snev av rettferdighet i livet, burde en stakkar vært jaget ut på et dobbeltskift på fredag. Men i stedet skal man nok heller bare late som om det endelig er helg, med de enorme fordeler det innebærer. Beina på bordet og chips i skåla med dertil hørende privilegier. Rett og slett en tid for vederkvegelser og andre nytelser som slett ikke er til å kimse av. Vi hører jo stadig vekk at «det der skal du ikke kimse av». Men har du noen gang hørt at nå skal man virkelig kimse? Nei, det var vel egentlig det jeg tenkt. Å kimse er noe man ikke gjør, og ikke noe man gjør. Derfor kan noen der ute bli den første her i verden til å si at «nå skal jeg kimse litt av den saken.» Og da er det vel egentlig bare å kimse i vei, om mulig til den store gullmedalje. Selv om man nok må nøye seg med en bronsemedalje sånn til å begynne med. Men i det minste er man på pallen. Skulle jeg først velge meg noe å kimse av, så må det vel være dårlig vær. «I dag regner det, men det kimser jeg av.» Elendige fjernsynsprogrammer er også opp- lagte kimsekandidater, og det til de grader. Men før man vet ordet av det er nok en helg overstått. Akkurat det faktum er definitivt ikke til å kimse av.