Stemmeseddelen og tommestokken

Med lov skal landet bygges, var et bud Arbeiderpartiets høvdinger tok til sitt hjerte i tidlig etterkrigstid. Hvor skal det da ikke bygges, var spørsmålet som etterhvert de samme ildsjelene og deres kloke rådgivere budbar.

Norges-atlasets og Ap-planens Axel Sømme – alt i 1930-årene, - og selveste Gerhardsen, fra sitt tenkerede med Werna i deres hytte-skogbryn under Arne Næss` Kolsås-topp, begge sto for de gangbare veivalg: Hvor bør vi opplagt bygge, og hvor bør vi opplagt ikke bygge?

Eilif Dahl og den sosialt innstilte Olav Gjærevoll fulgte opp etter beste evne, likeså. Riktig nok med noen feilskjær fra den siste, som da han overså det utrolige natur- og menneskemangfoldet ved noen elver i nord.

Markedets mekaniske logikk river revner i samfunnslimet der de mest grunnleggende rettigheter og behov overses, og når konsekvensanalyser etterhvert blir kapitalens og ikke menneskenes redningsplanke. Lovendring nylig ville derfor trolig arrestere nåværende minister Helgesen fra hans ide om at Noah selv skulle få utføre KU i Brevik, for et mulig kjempedeponi for farlig avfall.

Men forut for slike vyer er det valg, blant alle de tusener av menneskedyrene, ja millioner, i f.eks. Norcems 100-meterskog, som er Norge. Landet tar nå fram både tommestokkene og stemmesedlene.

Så kjempebra, nå, om erkjennelsen om arealenes, «naturens» og ikke minst menneskenes begrensninger igjen siger inn, ikke minst på lokalplanet.

I Porsgrunn har Knardalsstrand bydel, og Heistad og Brevik bydeler, I henholdsvis Metallco- og Noah-sakene på hvert sitt vis minnet om disse begrensningene, som derved åpner helt nye framtidsmuligheter.

Bondelag ved Vallermyrene og entusiastiske ny-innflyttere ved opplagte kulturlandskap som Frednes slår også hver sin ring med rette.

En våken presse, og knipper av våkne politikere i en rekke partier – med en solidarisk ordfører og en stortingbenk i front gir håp om at samfunnslimet ennå holder i slike saker.