Blide kjøpmenn og kunder som blir satt pris på

Før i tida var det noe som het å vaere kjøpsmannsblid. Jeg husker far min naermest spyttet det ut. Uttrykket må ha forsvunnet med dette internettet, for det eneste som dukker opp på datamaskinen etter iherdig googling, er «kjøpmannsblad». Og det er noe helt annet. I beste fall. Kjøpmannsblidhet er betegnelsen på en kjøpmann som gliser for å få solgt flere varer. Den som hadde mest penger i lomma kunne forvente det bredeste smilet. For hva gjør man vel ikke for å få solgt noen ekstra bøsser med salt til å ha i grøten? Fattigfolk skal imidlertid ha vaert glade hvis de i det hele tatt slapp inn i butikken. I dag tror jeg smilene er jevnt fordelt. De øses ut i øst og vest. Det er bare noen år siden avisene var fulle av innlegg fra forsmådde kunder som mente butikkansatte var grinete. I dag hører vi ikke så mye om det, til tross for at folk vel aldri har handlet så mye som de gjør nå. Noen av oss bedriver en heller ustrukturert innkjøpspolitikk. Det betyr flere runder i samme butikk per daglige handletur. Mange av de ansatte hilser blidt under vår triumfferd fra surkålen til frysedisken med rødspette. Det er nesten så det blir for mye av det gode. Det store dilemmaet er når du møter de samme greie folka i sivil. Jeg var for eksempel litt usikker på om jeg skulle hilse på en butikkansatt som gikk forbi meg i Storgata her i Porsgrunn. Det ble med et kjapt nikk, noe som jeg tror falt i god jord. En butikkansatt er åpenbart alltid på jobb – og enda blidere enn bussjåfører. Det er flott at servicen har steget mer enn prisene de siste årene. En stakkar vil jo gjerne bli lagt merke til når det legges igjen en halv årslønn i livsnødvendigheter som chips og kjøttdeig. Om vi ikke akkurat blir priset høyt i sky, så blir vi i det minste satt pris på.