Hva er det med Porsgrunn?
Er det bare i utlandet vi trenger å traske rundt i gamlebyer eller kjøpe billetter for å se hvordan adel og aristokrati levde?
Det finnes fortsatt dem som tror at Porsgrunn er dekket av et tåkefilter som skygger for sola og gjør at folk må dra til Syden for å få farge på kroppen. De fleste vet ikke annet om oss enn at vi har noen av de største fabrikkene i landet med piper som pumper ut røyk og svovel. Noen litt mer opplyste har kunnskap om den enorme transformasjonen denne industrien har gjennomgått de siste tiårene. En drøy håndfull vet at vi har gått fra en smog-lignende forurensing til å ha verdens reneste bedrifter med tanke på utslipp til luft og vann.
Nå holder jeg CO2-regnskapet utenfor. Det er ikke det den tradisjonelle miljøkampen har stått om, men hvis vi tar med CO2-problematikken, så ligger to av de tre mulige nasjonale CO2-pilotfangstanleggene nettopp hos oss. Mye kan tyde på at vi kan få begge. Vi ligger altså helt i front også når det gjelder løsninger på vår tids største globale miljøutfordring.
Men det var ikke industrien som skapte byen. Byen var jo der, da industrien begynte å dukke opp. Det var elva som ga naeringsveien. Sagbrukene, skipsverftene og seilriggene. Det var byens ansikt. Samt de noble herskapshusene som smykket elvebredden, men de lå ikke bare langs elva. De strakte seg opp til Øvre Frednes og ut til Mule Varde innerst i Eidangerfjorden.
Hva slags transformering har byens røtter gjennomgått? En viss bearbeiding må jo til, hvis ikke dør de vel?
Skjønt hva skal vi med det gamle rakkelet? Gamle herskapshus, presteboliger, tollboder. Steng det ned og hiv nøkkelen. Framtida, utviklinga og trendene. Det er det det handler om. Også markedet, selvsagt. Hva spiller det for rolle om vi bygger Øvre Frednes inne, lar Mule Varde råtne på rot og stenger museene våre? Det er bare i utlandet vi trasker rundt i gamlebyer, kjøper billetter for å se hvordan adel og aristokrati levde eller står i kø for å se botaniske hager.
Så er det kanskje sånn at det nesten bare er i Porsgrunn hvor de ikke bryr seg om den stolte historien sin. Hvor jungelordet er: vi river den gamle dritten, guttaer. Minner fra en tid med utedassaer, utøy og umoral.
Om hundre år er alt glemt, er det noe som heter. Det er utvilsomt sant at alle vi som lever nå, vil vaere borte innen et hundreår. Men jeg frykter at vår tid i vår lille by, vil bli husket for å ha vaert en av de minst historiebevisste tider noensinne. Det er ikke sikkert at de som kommer etter oss er villige til å glemme det.